Barnefaen

Så søøt!! ropes det fra sofaen, i det en eller annen unge skal synge en sang på tv. Jeg vet hva jeg har å gjøre.

Det er nemlig ikke den ting som gjør meg så forstyrret eller som gir meg så ubehagelige grøsninger langs ryggraden som å se unger på tv. Fireåringer som skal forklare et eller annet på nyhetene kan få meg til å lukke øynene og holde meg for ørene mens jeg skriker for å overdøve eventuell lyd. Jeg har ennå ikke opplevd å bli like flammende rød i ansiktet som når sjuåringer blir dratt inn i underholdningsprogrammer og spurt om halvseriøse ting som kringkastes til fire millioner mennesker. Jeg aner ikke hvorfor. Alt jeg vet, er at det tar livet av meg. Det merkelige er at jeg ikke har noen problemer med barn i det daglige. Jeg liker dem. De liker til og med meg til tider. Men flyttet inn i tv-mediet klarer jeg ikke å ha noe med de kortvokste å gjøre.

Jeg har en mistanke om at galskapen er knytta til at ungene stort sett framstår som jævla usikre, usosialiserte og uten begreper eller muligheter til å reflektere rundt sin egen posisjon i massemediet. Ut renner det som oftest en ukontrollert strøm av stavelser som ikke gir mening med mindre du er barnepsykolog eller det lille monsterets far eller mor. Bare tanken på det forkastelige programmet Meldodi Grand Prix jr, og særlig intervjuene av «artistene» gjør meg direkte dårlig.

Jeg så til alt overmål på Skavlan her en fredag. Intervjuobjektet var ei lita jente som hadde spilt inn film med en hest. Jeg merka jeg vrei meg allerede før hun hadde satt seg i stolen. Omtrent et halvt minutt tar det før alt går galt, det tilsvarer fram til jenta blir spurt om filminnspillinga var morsom. Ut av den lille personen renner det ni minutter med historier fra barneskolen, pinlige stillheter, nøling, mulige karriereønsker (statsminister, konge og skuespiller) og litt mer om barneskolen. Ikke et ord om filmen eller hesten. Jeg måtte gå ut på verandaen for å slippe unna og var sprutrød i ansiktet tjue minutter etterpå. Ungen min skal aldri komme på tv.