Bokhøst

Jeg går ikke inn på Akademika lenger. Jeg går heller ikke inn på Tanum, Norli eller Tronsmo for den saks skyld. Det er høst. Og høst er ikke bare høst. Høst er bokhøst. Det er forlagsbransjens årlige sadisme som farer over landet vårt. Og det gjør vondt. Jeg liker rett og slett ikke å bli minnet på alt jeg vil, men aldri får tid til å lese. Derfor liker jeg heller ikke synet av tusener av tekstmetta sider som ligger renskåret og sammenpresset i et deilig håndterbart format – lekkert innbundet med innbydende bokomslag.

Men i blant må jeg på postkontoret, og en sjelden gang på apotek. Cellulosens forføreriske dufter huker tak i neseborene mine og drar meg mot inngangen til Akademika. «En liten titt kan da aldri skade,» tenker jeg. På bordene ligger de ferskeste innbindinger fra inn- og utland. Noen virkelige godbiter er satt opp i et lite stativ.

Boka er som huldra. Hun hvisker forlokkende til meg: «Se på meg,» «ta på meg,» «kom inn til meg.» Etter en stund med flakkende blikk og frådende skum i munnviken, samles øynene på én bestemt. Jeg tørker meg rundt munnen og stryker fingrene over bokomslaget. Jeg tar den opp. Jeg holder på den, snur den rundt og leser litt på baksiden. Så åpnes den – sånn cirka midt i boka. Jeg kjenner spenst og motstand i sidene i det permene bøyes i hver sin retning. Så kommer lyden av små knekk. Når ryggen er brukket leser jeg et lite utdrag. Og så vil jeg lese litt mer.

Men nå skal huldra vise seg fra sine grusomme sider: Plutselig forvandles boka til en voldsom knyttneve som helt uventet bokser meg i mageregionen. Pensumlister, avdøde russere og alt annet som innebærer lesning og tidskonsum begynner å virre i hodet mitt. Jeg må ut! Men jeg er fanget av begjæret og må først kjøpe med meg denne ene.

Hjemme på nattbordet blir jeg møtt av en roman på 609 sider. Eseløret vitner om 80 tilbakelagte, og opp av posen fisker jeg en ny. Jeg finner en plass i bokhyllen blant et hav av ulest litteratur fra årets Mammutsalg. Jaja, jeg får nok lest den utpå sommeren en gang…