Delikat

I Frankrike er snegler en delikatesse. I Kina regnes hunder for en

delikatesse. Og slanger. Mange steder utenfor Festung Europa spiser de både

biller, larver og insekter med mer enn fornøyde miner. Så leser vi

reiseskildringer, eller ser på Travel Channel, og får høre at ved

Popocatepetls fot spiser Quiatij-indianerne de rareste ting. Og kaller det

delikatesser.

Er fenalår en delikatesse? Eller flatbrød? Mormors köttbullar med posesaus? Kanskje. Men bare så lenge det har et snev av eksotisme eller uhygge over seg. Det typiske eksemplet på en delikatesse er noe de andre har: for en

franskmann er ikke snegler en delikatesse mer enn brunost er det for en

nordmann.

«De synes det er en delikatesse,» sier vi og hutrer av fascinert

avsky. De spiser larver uten å vri seg i vemmelser. Huu!

Reiseskildringer fra Norge trekker gjerne frem smalahove som en norsk

delikatesse. For de stakkars, utsultede bøndene som først begynte med denne

skikken var det vel mer sult enn feinschmeckeri som var drivfjæren.

Det er ikke før smalahove ikke er spist at det blir noe eksotisk, noe

gourmeter vil lengte etter å sette tennene i. Først da blir det en

delikatesse og først da vil eldre damer med altfor mye fritid og penger

hvine av fryd ved synet av døde saueøyne.

Men det betyr også at ingen synes noe som helst av sin egen mat er en

delikatesse. Om trøfler hadde vært poteter og omvendt, hadde ikke potetene

vært delikatessen da?

Og dermed lyver alle som påstår at noen kaller noe for en delikatesse. Det

er først når B kommer til A-land at A-mat blir til den eksotiske

delikatessen det senere presenteres som i B-land.

Hunder er ikke en delikatesse i Kina. Det er mat.