Den maskerte hevner
En gang så jeg ham på Blindern klokka fire om natten. Han skottet varsomt rundt seg, la hodet på skakke og snuste i den frosne vinterlufta, men da jeg skulle se nærmere etter, var han borte. Jeg tror Arild Underdal sniker seg rundt som en vennligsinnet skygge om natten og våker over studentene. Jeg tror han bekjemper ondskap med harde rektorknoker og en tørrvittig replikk.
Det føles riktig. Det føles trygt å vite at noen passer på, at ingen er så trygg i fare som en enslig student nattestid på den iskalde Frederikkeplassen. Arild er der. Hans lune blikk følger deg fra skyggene. Kanskje hopper han fra bygning til bygning som en akademisk edderkoppmann, klamrer seg til glass og betong med smidige rektorfingre. Kanskje savner han senga. Likevel tvinger han seg ut i nattekulda. Han gjør det. Han gjør det for oss.
Mon tro det finnes en rektorhule? Kan det tenkes at det et sted i de mange kilometerne med tunneler under Blindern finnes et hovedkvarter hvor rektor Arild Underdal planlegger sine neste fremstøt mot kreftene som truer oss? Kanskje har han en rektormobil som også kan fly og bli til en undervannsbåt. Kanskje har han en rektorarmbrøst som skyter laserstråler, og en trofast prorektorassistent som hjelper ham å vaske rektormobilen.
Har han en erkefiende, må det være en gal professor. Eller en ond byråkrat, Reguleringsmann, som falt i en gryte med rød tape som barn og siden har vært opptatt av å detaljstyre alt som detaljstyres kan. Kanskje har megalomane politikere rettet Kvalitetskanonen mot Universitets-Norge. Det kan tenkes at studentpøbel tagger ukvemsord på universitetets vegger og mobber gamle damer. Jeg forestiller meg at Administrasjonsbygningen stundom rystes av voldsomme slagsmål. Men Arild seirer alltid til slutt.
Jeg har sett bilder av den forrige rektoren, Fjernsynskjøkkenets Kaare Reidar Norum, i supermanndrakt. Jeg tror det bare var et PR-stunt. Den egentlige superhelten går rundt i Oslos gater som en vanlig mann. Med grått universitetsslips.
