En e-mail-korrespondanse
Meg 20.01.05 1:15: «Hvor er lanekassen.no dama? Hun som satt i en stol og så ettertenksom ut, som om hun seriøst, men rolig, kontemplerte over valgene som skulle skape hennes fremtid. Hun var en varm velkomst for meg og mange andre til et ellers skummelt nettsted, og erstatningen er uadekvat så det holder. Dersom det ikke er mulig å gjenopprette hennes tidligere status, hadde jeg blitt henrykt dersom dere kunne sende bildet til meg slik at hun kan pryde bakgrunnen på min datamaskin i all fremtid. På forhånd takk.»
Lanekassen.no 20.01.05 09:52: «Vi setter pris på at du savner Lånekassedama. Din tolkning av bildet er også ny og interessant for oss. Vi skal vurdere spørsmålet ditt, men vil gjerne først vite 1) hva som er så uadekvat med erstatningen? 2) hva som gjør nettstedet vårt skummelt? På forhånd takk for svar!»
Meg 20.01.05 16:47: «Hei igjen og takk for raskt svar. For å gå rett på spørsmålene deres: 1) Erstatningen, eller «hvor i all verden?-dama» om du vil, er et mindre bilde, og, synes jeg, ikke like pent. Men mer konkret var det en ro i lanekassen.no-dama, en betryggende følelse av at ting går bra her i livet bare man tenker seg om og ikke får panikk. Denne følelsen er sårt nødvendig i students hverdag, hvilket bringer oss til spørsmål 2) Grunnen til at nettstedet deres er litt skummelt for meg og mange andre har ikke noe å gjøre med nettstedets tone eller utforming, men med det underliggende faktum at all høyere utdanning er en investering. Man låner svimlende summer penger for å ta livet sitt i en retning man slettes ikke er sikker på at er den beste, og uansett hvordan man står økonomisk eller følelsesmessig når det hele er over, så skal pengene betales tilbake, med renter. Det kan være en grusom tanke å ha i hodet under en uengasjerende studietid, og aldri melder den seg sterkere enn når man er i direkte kontakt med lånekassen selv. Da utgjør et rolig ansikt, en indirekte påminnelse om det går bra, et lindrende kjærtegn i en ellers hard verden.»
Meg 28.01.05 16:50: «Hallo?»
