En frisk start

Jeg kvitrer «hadet» til jenta i resepsjonen. Går lett ut av døren og lar vinterdagens friske luft få innpass i nytrente lunger. Årets første trening og julens langt fra motståtte fristelser er et avsluttet kapittel. Nytrent kropp, nyvasket hår, naturlig usminket ansikt. Kun gjenspeiling av en sunn sjel i et sunt legeme i kinnenes små, kledelige røde roser. Kan man føle seg freshere? Jeg går nedover mot t-banen. Gangen er tusen ganger lettere enn før. Føler meg nesten litt som hun i kremostreklamen, om du husker den. Hun som svevde på en sky. En sky av sunn naturlighet. Jeg tror han ser det, han som kommer imot meg. At jeg gynger litt, liksom. At jeg stråler; jeg har det bra! I et butikkvindu får jeg et glimt av håret som svinger seg i takt med mine lette, uanstrengte bevegelser. Jeg puster ut og lar frostrøyken omringe meg. Smiler. Til damen som drar den skrikende ungen etter seg oppover gaten. Til mannen på hjørnet med koppen. Til sjåføren som stopper der jeg ubesværet krysser veien uten å se meg for. Jeg er nabojenta. Hun søte, pene, naturlige. Klart han stopper for meg. Kanskje han til og med legger merke til rumpa mi og lårene, som ikke kan være annet enn både strammere og mer muskuløse enn før jeg entret Athleticas lokaler.

Turen hjem har aldri gått så lett. Jeg hopper opp trappen i blokka (for øvrig glad jeg ikke bor i mer enn en høy førsteetasje) og setter nøkkelen i døra. Hjemme. Men... hva?!? Jeg føler meg bedratt. Selvbedratt. For hva møter meg om ikke annet enn mitt eget speilbilde i speilet i gangen. De kledelige røde rosene har vokst og tatt over resten av kinnet og nesa. Nesa renner og ørene er røde etter vinterlufta. Håret ser ikke lekkert og nyvasket ut, men er heller et virvar av småhår og floker som danser til den statiske elektrisitetens pipe. Blek hud lar ingen av ansiktets små uperfektheter være igjen til fantasien. Hvor på veien ble nabojenta av? Det som møter meg likner mer nabokjerringa. Farvel selvinnsikt, farvel selvtillit. Og ved oppstandelse fra senga i morgen kommer alle kroppens hittil uante små muskler til å samle seg i en høylydt og verkende protest mot dagens fysiske utskeielser. Helvetes vinter.