En magisk kveld
Jeg var på bryllupsfest i helgen. Kom slengende inn med hullete jeans og en bag med Ringnes. I stuen ble jeg møtt av gutter med slips og jenter i penkjole. På bordet stod hvitvin og en kake med bilde av Haakon og Mette-Marit. Jeg begynte å svette. Det var ikke oppmerksomhet å få. Alles blikk var rettet mot tv-en og kanalens ekspertkommentators opplysninger om hvor mye silke som hadde gått med til å sy Mette- Marits kjole.
Jentene i rommet lo og gråt om hverandre. He-he, snufs snufs. Latterlig.
– Visste ikke at det fortsatt fantes royalister, sa jeg for å lette trykket, men også for å rettferdiggjøre min bommert på kleskoden. Ingen svarte.
Da Kongen skulle tale til sin sønn, startet jubelen i rommet og volumet ble skrudd opp til fullt. Det mest forunderlige var at min kjærestes venninner eks-blitzeren, og, for ikke å snakke om, rockeberta var blant de som gaulet mest. All kritisk sans var forsvunnet.
Bare en i rommet sleit mer enn meg. Negeren fra London satt og holdt seg foran øynene og virket pinlig berørt. Jeg ba i stillhet om at produsenten kunne velge et bilde av den britiske kronprinsen, slik at jeg kunne bryte isen med et «look, it`s Charles», men sjansen ba seg aldri. Negeren kunne blitt min allierte.
Men så kom talen. Talen som rystet en apatisk sosialist i en loftsleilighet på St. Hanshaugen, men også en hel nasjon. Kronprins Haakon Magnus magi: «Jeg har aldri følt meg så sterk og så svak som sammen med deg». Stemmen som nesten, bare nesten sprekker. Mette-Marit som gråter. Et forelsket par. Et forelsket par på ordentlig.
«Mette Marit, jeg elsker deg». I bakgrunnen, et sinnssykt kor av jenter som hyler som om Beatles stod foran dem. Men det jeg kjenner best er min kjærestes hånd som forsiktig leter frem min.
Resten er historie. Valsen. Fyrverkeriet. Folkehavet. Brudeparet på verandaen. Kaken. Sven Høiby som fører Sonja som en gentleman, og Kong Harald som sleper rundt på Marit Tjessem, dansende som en skakk undulat.
Alt for Norge!
