En nomades beretning

De kaller oss Folket som Vandrer. Fordi vi alltid har vært på vandring. Mellom og gjennom store ørkenlandskap har ferden gått. Ørkenene har mange navn; SV, HF, Mat.Nat. og Frederikke. I alle himmelretninger ligger flere og noen mer uoppdagede ørkener. De har lengre og fremmedklingende navn som Helga Engs, Astrofysikk og Juridisk fakultet. Før i tiden pleide folk fra vår stamme å legge ut på pilegrimsreiser for å finne de livgivende oasene som lå i disse ørkenene. Vandringene kunne ta svært lang tid, men vårt folk hadde alltid Tiden som sin venn. Vi hadde lært av nomadefolkene lenger sør at Tiden ikke er en uvenn som går fra deg hvis du kommer for sent, men en venn som venter på deg til du kommer. Slik har det vært i uendelige generasjoner for vårt folk.

Nå har Tiden forandret seg. Hun har fått smaken av makt, og det har gått henne til hodet. Hun vil vende seg mot oss hvis ikke vi følger hennes krav, sier hun og vi går ikke lengre på vandring med Tiden. Det føles mer som om vi er på Vandring mot Tiden.

Tiden har også fått to nye venner. De heter Penger og Effektivitet. Penger er Tidens beste venn. Heretter, hvis noen fra vårt folk prøver å gjemme seg for Tiden, ser vi ikke mer til Penger heller. Effektivitet har også fått et nytt ansikt nå når han henger sammen med sine dårlige venner Tiden og Penger. Han har blitt arrogant og selvhøytidelig og en dødelig fare mot vårt folk.

Før, da Tiden var vår venn, var også Penger og Effektivitet på vår side. Penger fulgte Tiden, og Effektivitet var en helt annen. Nå har denne ondskapens akse slått leir i de beste oasene, og jeg frykter at dette kan bli slutten på vårt folk. Folket som vandrer blir jaget fra de Blindern-ørkenene vi engang trodde var våre og blir bare et vagt minne om noe som en gang var.