Fadderordnings

Fadderordningen er ute på vift igjen og prøver å legge an på meg ved å appellere til mitt umettelige behov for anerkjennelse. Nå kan du bli en helt, breker de, vel vitende om at de øvrige utsiktene for heltestatus er skrantende. Som femogtjue år gammel ungkar har jeg ennå ikke vært på tv, aldri mottatt noen prangende hedersbevis, ingen store pokaler. Det er klart jeg biter på, eller hva?

Når sant skal skrives er jeg noe skeptisk til opplegget. Det virker liksom litt for knirkefritt: Ifør deg en rød trikot og vips så har du supermanndraget. Du kommer til å vasse i damer. Det er ikke måte på hvor omsvermet du vil bli. Slapp av mann, det ordner seg. Det blir alltids ordnings på faddere, vet du.

Jeg vet ikke jeg. Det er noe med retorikken. Hvor heltemodig er det egentlig å krype rundt i et telt fullt av fjortiser og fråde sjekkereplikker? Det oser ikke mye Nansen og Amundsen av det. Kanskje litt Nansen forresten, men ikke mye Amundsen. Ikke faen.

Jeg husker i forbifarten min egen fadder, som snudde ryggen til så fort sjansen bød seg. Litt av en helt du. Satt og åndsa inni ølteltet med alle de lurvete informatikkvennene sine. Faddere hele gjengen. Får billig øl vet du. Får være en helt.

Men si meg, hva er egentlig galt med bare å være en venn? Ser at du faller for den pakka der? Det er vel formodentlig ikke hipt nok, med det som utfall at alle helter av i dag stort sett faller som fluer og aldri reiser seg igjen. De har ingen venner, ikke sant.

Og hvor var egentlig fadderen min når jeg etter første møte med en studentkjeller befant meg i fritt fall inne på Frederikke, på SiOs egen juletrefest og spiste marsipankake mens ungene stirra? Hvor var fadderen min da jeg reiste meg igjen, bare for å oppleve at Kvalitetsreformen kom og sparka bena under hele studenttilværelsen?

Så ikke mye til supermann da.