Intetsigende inhabilt

Hva er det med alle disse selvbiografiene? Hvorfor føler så mange at de må skrive bok om livet sitt? Er det så mye de har glemt å si oppgjennom årene?

Å skrive bok om seg selv er for folk med fritidsproblemer, mente Arbeiderpartinestoren Martin Tranmæl. Etter å ha drodlet ned femti sider om sitt eget liv, fikk han nok av seg selv. Haakon Lie skrev isteden 700 sider om ham etter Tranmæls død. Slik blir god lesning.

Nå kan man velge mindre god lesning i de selvbiografiske bøkene til Gerd Liv Valla og Carl Ivar Hagen. Ikke det at jeg har lest dem, men utsnittene trykket i dagspressen er nok til å miste lysten og stille spørsmålstegn ved utbyttet en ville få. Skal jeg lese en bok med tittelen «Prosessen,» velger jeg heller forfatteren Kafka enn rivjernet Valla.

De gode biografier handler om alle sidene ved et menneske. De gode selvbiografier fokuserer på det objektive og faktamessige, i erkjennelse av at det er umulig og uredelig å drive historieforfalskning. For hva kan vi lære av bøkene til Valla og Hagen? Utover det vi vet, altså, nemlig at Hagen sier og skriver hva som helst for å få oppmerksomhet, og at Valla er paranoid.

I verste fall kan selvbiografier utløse andre selvbiografier som svar på førstnevnte selvbiografi. Det kan gå veldig galt, men det kan også bli drepende festlig. Innledningen til Einar Gerhardsens femte og siste bind av sin historie bør siteres: «Haakon Lies selvbiografi har tittelen «Slik jeg ser det.» Det er en meget god tittel.» Dessverre er det mindre stilpoeng som utdeles når Hagens sitater ikke er mer interessante enn «Erna Solberg er så kjedelig, så kjedelig.»

Biografisjangeren blir tilsmusset. Den britiske statsministeren Benjamin Disraeli lærte om både mennesker og historie gjennom sin store appetitt for biografier. Historikere og forfattere gjør hvert år ære på sjangeren gjennom gode og grundige verk. Og så kommer selvbiografene med selvrettferdigheten sin og leverer oss bæsj.

Fotballspilleren Ian Rush skrev tre selvbiografier før han fylte tredve år. Hagen og Valla kunne med hell latt seg inspirere mer av Tranmæl enn av Rush, og heller latt ettertiden dømme dem istedenfor å banke med hammeren selv.