Konkurrent

– Neineinei! Nei!

Han kommer bort til meg midt i Bogstadveien, river seg i håret og skriker på skingrende og gebrokkent norsk, en liten mann av asiatisk opprinnelse med sikkert over 60 år på baken. Hvorfor dette sinnet? Hva har jeg gjort ham? Først tenker jeg at det sikkert ikke er meg han skriker til, det er jo flust av andre mennesker rundt meg denne solfylte søndags vårformiddagen.

– Fy! Må ikke! Slutt! Slutt! Nei! Nei! Nei! Må ikke!

Han banker meg brutalt på armen mens de illsinte ropene i fistel fortsetter. Jeg venter utålmodig på grønn mann, slik at jeg kan komme meg vekk fra dette vesenet som har bestemt seg for å la sin vårdepresjon eller våryrhet komme til uttrykk på en slik ubehagelig måte.

Chicke frognerpiker med Burberry-veske og hippe CK-solbriller sender meg oppgitte, men undrende blikk. Jeg passer ikke inn i glansbildet med mine slitte dagen-derpå-joggebukser og heftig morrasveis.

Endelig skifter mannen til grønt, og jeg trekker pusten lettet inn og fortsetter. Fremdeles forstår jeg ingenting av opptrinnet. Jeg sliter med å holde de åtte stappfulle bæreposene med ølflasker, ølbokser og halvannenlitere med lunkent blandevann stabilt på sykkelstyret. Likevel klarer jeg ikke å hindre at det ramler ut en og annen sliten ølboks.

Jeg snur meg. Nysgjerrig på hva den illsinte, gamle asiaten foretar seg. Han glaner illsint på posene på sykkelstyret mitt, mens han fisker rundt i en søppelkasse. Triumferende trekker han opp en tom soloflaske.