Minnet om snømannen

I skrivende stund er det nøyaktig én måned igjen til julaften. Denne magiske dagen med tente lys og store forventninger. Hvert år er planen å forberede seg til en hvit jul med akkurat passe stekt julemat, et velproporsjonert juletre og en forhåpentligvis ikke altfor kranglevoren familiesammenkomst. Uansett hvor mange forventninger som blir oppfylt eller ei, blir imidlertid julen aldri så magisk som den var den gang vi var barn, da vi sto opp grytidlig for å kjenne litt på pakkene under juletreet, og spise pepperkaker mens vi så på «Donald Duck og vennene hans». Tiden gikk så ubeskrivelig sakte før julen ble ringt inn og kvelden endelig senket seg.

Den julefilmen som kanskje best illustrerer barndommens magi er «The Snowman», som er basert på Raymond Briggs’ barnebok. En klassisk håndtegnet film av den gode gamle sorten, som åpner med at en liten gutt våkner opp til det praktfulle synet av metertykk, nyfalt snø. Det ligger eventyr i luften, og gutten løper ivrig ut i hagen for å omdanne den hvite herligheten til en snømann. Når klokka slår tolv, kommer snømannen til live, og tar med seg gutten på en uforglemmelig reise til snømennenes land, bakenfor nordlyset. Sammen svever de over byen, akkompagnert av åttitallshiten «Walking in the air». We’re floating in the moonlit sky, the people far below are sleeping as we fly. Vel hjemme gir gutten snømannen en siste klem før han legger seg, selv om han er altfor oppspilt til å sovne. Neste morgen oppdager han til sin store skuffelse at snømannen har smeltet. Det eneste minnet han har igjen fra reisen deres, er skjerfet han fikk i gave.

Den rumenske skulptøren Constantin Brancusi uttalte en gang at «når vi ikke lenger er barn, er vi allerede døde». Et voldsomt og vel i overkant romantisk utsagn, må det sies. Men det er ikke helt bak mål. Noe dør i oss i det vi åpner porten til voksenlivet. En sinnstilstand, en livsinnstilling, kall det hva du vil. Snøen blir aldri like eventyrlig igjen, lukten av jul blir aldri fullt så overveldende. Innerst på loftet finner du fortsatt igjen ditt eget juleminne, glasskulen med miniatyrbyen som dekkes av snø hver gang du snur den opp ned. Og det slår deg at også du var i snømennenes land. En gang for lenge siden.