Morgencocktail

Klokka er tre og jeg har ikke stått opp. Fuglene synger. Noen ler. Jeg skifter stilling. Ligger på magen. Skifter stilling igjen. Naboen banker hull i gjerdet. Spikeren blir sittende fast. Nå holder spikeren gjerdet fast så det ikke detter ned. Spikeren sover. Jeg sover. Jeg sitter på gjerdet og ler. Snakker med fuglene som synger. De synger like inn i øret mitt og jeg åpner munnen for å gape. En regnbue faller ut, og legger seg tett inntil meg. Det kjennes deilig. Noen serverer egg og bacon. Mmmm. En ravn flyr forbi. Den tar en pause utenfor vinduet mitt og sier: Hey, strawberry girl. Jeg bukker og ler og vinker med hendene. Det er nesten for godt til å være sant. Nå skal dagen begynne. Så fint at alle har ventet! Vanligvis har jeg inntrykk av at folk bare fortsetter å stå opp til vanlig tid selv om jeg sover. Nå har de endelig skjønt at det er best å tilpasse seg. Adecco åpner. Forelesningen begynner. Rema er fylt til randen med nybakt brød. Ravnen har slått seg ned på sengekanten og nupper i dunene. Jeg blir med. Vi flyr over t-banestasjonen og Oslo Plaza. Vi sneier et kirkespir og mister en fjær. Det prikker i huden. Vinden biter meg i nakken. Det er kaldt. Jeg får et ullteppe og setter meg ned på en sky for å lese. Tretthet og søvn er vitenskapens fiender, sier Platon, som er en streng mann. Jaja. Nå er det ikke mye som skal til før alt er ordnet. Men tiden begynner å renne ut. I havet. Og jeg fryser. Regnbuen er klam og ekkel. Vinduet er åpent. Naboen har tatt fatt på innsiden av hodet mitt. Skal han male det rødt etterpå? Klokka er fire og jeg har ikke stått opp. Shit! Jeg velter meg ut og klamrer meg fast. Kryper opp i badekaret og omsluttes av det varme vannet. Jeg pirker meg i øynene og nyser. Noen har installert nye lysrør. Jeg myser ut av dusjen og skimter et hode som spikres fra innsiden. Klærne er innsauset av i går. Jeg heller dem på meg og setter på lokk. Så går jeg ut. Men ute har alle gått hjem. Universitetet sover og Adecco stenger. Rema har én loff igjen.