Om å gjøre det

Publisert Sist oppdatert

Det er liksom så norsk å gjøre det, at man bare må. Alternativet er utenkelig, og kan lede til at man blir utstøtt av Den Norske Folkesjelen. Og det går jo ikke. Man kunne til og med risikert å ikke bli inkludert i Hege Storhaugs definisjon av Norske Verdier (det skulle tatt seg ut)! Så jeg gjorde det i år også. Gikk på ski, mener jeg.

Greit nok: En rekke andre mennesker gjør det flere ganger i året, med den største selvfølgelighet, og med en gravalvorlig insistering på at det er moro og fint. Dem om det. Når jeg gjør det denne ene gangen i året, så er det gjerne fordi det er påske, og der kan jeg ikke bruke min favorittforklaring for hvorfor jeg ikke kan gjøre det, nemlig at utstyret mitt er på fjellet (den observante leser har uten tvil nå dedusert seg frem til at jeg er på fjellet i påsken). Og på fjellet vil familien gjøre ting sammen. I fjor var det nettopp dette som gikk galt. La meg rekapitulere et øyeblikk.

Altså: I en viss alder er det ikke så viktig hvem som er storebror og lillebror lenger. Dette inntreffer rundt den tiden da man er like høye, like velkomne på Vinmonopolet, og begge har råd til sitt eget godteri. To likeverdige brødre gikk ut døren, med andre ord. Dette varte frem til første bakke, hvoretter jeg raskt krympet mens jeg kjempet etter en rygg som ble fjernere og fjernere. Og så møter man smilet på toppen av bakken, der Storebror, like stor som i gamle dager, står og venter utålmodig. Etter et par slike gjentakelser finner vi heldigvis en ny løsning på dette gamle problem:

– Faen ass, jeg vet vi bare har gått en kilometer, men jeg må sitte litt, jeg, ass.

– Seriøst? OK, vi sees hjemme om noen timer.

Det var i fjor. Men også under årets påske måtte det gjøres. Fjorårets helvete sto riktignok så klart i mitt hode at jeg skiftet partner, og dermed strategi. Slik gikk det til at jeg kjempet meg gjennom sørpa i ryggen på en pike som ikke hadde gått ski på 15 år. Én mil og fire timer senere kunne jeg puste ut, like tungt som min partner, og ta en øl i solveggen mens jeg følte meg som en Mann heller enn en lillebror. Den pilsen er årets beste pils. Særlig fordi den inneholder trøsten ved at det er et år til neste gang jeg gjør det.

Powered by Labrador CMS