On the A-train

La meg oppklare en liten misforståelse. Du tror du har kjent tidens tann i lånekassens gapende glis. At du kan lese gjelden din som du leser den stadig økende sifferverdien på en stoppeklokke. Du tror du har lest årstidenes hemmeligheter på talløse perforerte semesterregistreringsslipper. At vekttallende sier noe om hvor lenge du har studert, og i neste omgang hvor lenge du har levd. Du tror du har funnet svaret på gåten «tid» i den voksende bunken av forelesningskataloger og pensumlister. At antall pensumsider på grunnfagene dine er en index på din livserfaring, at den kan konverteres til sekunder, minutter, timer og døgn med lesing og levet liv.

Jeg har nyheter som vil få deg på andre tanker.

Du har ikke sett måneder bygge seg opp i fjell av uleste papirutgaver. Blåner av januar, februar, mars, april, så langt øyet kan se. Du har ikke sett dager skli skivevis fra kjøkkenbordet og folde seg utover linoleumet til de danner et vegg-til-vegg-teppe av for lengst glemte datoer og hendelser. Skred av mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, tilfeldig utløst av en forkjær sving med kaffekoppen. Du har ikke sett krigsutbrudd, økokrim-avsløringer, hele litteraturdebatter gulne og støve ned i stabler langs stueveggen din, til de danner et søylediagram, en måling på hvor mange dager du har sløst bort, kastet fra deg etter én skumlesning, for aldri å plukke dem opp igjen. Du har ikke sett tiden, selve tidsavsnittene i din tilværelse, inndelt i nyheter, arena, økonomi og sport, fylle stuen din til selve tilværelsen i seg selv blir uutholdelig, for ikke å si umulig.

Du har ennå til gode å bestille ditt eget studentabonnement på Norges mest plasskrevende avis.