Røyken i vrangstrupen

Halvt sovende strakk jeg ut hånden fra under dyna, løftet av røret, og fikk den forferdelige ringelyden til å stilne. Det kalde røret vekket mitt venstre kinn akkurat nok til at jeg fikk ut smøget ut et hallo? gjennom venstre munnvik.

– Hei, Det er Hallgrim, lød det forvilet fra røret.

Jeg så på klokken, og forsto straks at noe var galt. Den var halv syv.

– Jeg fikser det ikke. Jeg har prøvd alt, det går bare ikke.

– Men du var jo så optimistisk i forrige uke?

– Jeg lurte deg. Og lurte meg selv. Egentlig hadde jeg det bare jævlig.

– Jeg trodde det funket med det plasteret?

– Nei, jeg ble bare kvalm av det. Og tyggisen smaker bare dritt.

Jeg måtte ta meg sammen for ikke å si drit og dra og legge på. Men det var altså Hallgrim, og jeg hadde jo sagt jeg skulle hjelpe. Og jeg visste jo hva han snakket om, jeg hadde vært der før.

– Dette har vi jo snakket om før, det er jo bare fordi du innerst inne synes det er litt ukult. Da må du jo konse på at du egentlig driver med dette fordi du ikke synes det er kult som det er nå. Prøv for eksempel å identifisere deg med meg eller Frode i stedet for Trond og Hans Petter. De to dustene har jo ikke prøvd en gang. Jeg gjorde det da jeg var 16, og har aldri sett meg tilbake.

– Ja det var jo lett for deg da, jeg har jo drevet på med dette så lenge jeg kan huske.

- Men er du motivert da, sa jeg og tente meg en røyk.

– Eh ... ja, jeg tror da det.

Røyken gjorde meg lettere svimmel. Jeg bestemte meg for at det var på tide å sove igjen.

– Ok Hallgrim, da må du sette deg ned og tenke over hva du egentlig vil. Og ikke sprekk mens du gjør det. Nå skal jeg sove igjen, men jeg kan møte deg klokken to utenfor Fredrikke?

– Ok, tusen takk. Snakkes klokken to da, sa han, nesten på gråten.

– Vi skal få til dette, Hallgrim, jeg har jo lovt deg at jeg skal hjelpe deg å begynne å røyke. Morn.