Sorry i ett sekund
Det ser ut som han har fast arbeidstid: 17-24 mandag til torsdag, 19-03.30 fredag og lørdag, 11-19 på søndager. Han starter dagen ved minibanken på hjørnet. På kveldsskiftet pendler han mellom gatas to 7-eleven-butikker. Arbeidsredskapet er et pappkrus, størrelse stor kaffe. I høst pusset han det opp med et lite norsk flagg og en rosa plastblomst. Jeg trodde han hadde bursdag, men han det viste seg at fasadeløftet var permanent. Min nærtigger. Vi vinker til hverandre når jeg passerer på den andre siden av gata. Og jeg har begynt å lete frem småpengene i god tid før jeg nærmer meg hjørnet hans.
Jeg flyttet til Oslo for snart tre år siden. Det ble mitt første møte med mennesker som tigget på mitt eget språk. Det gikk raskt å venne seg til det: Ikke stoppe opp, men smile sorry-ingen- småpenger i forbifarten, eller en sjelden gang ta seg råd til å kjøpe en snill magefølelse ved å putte noen mynter i et pappkrus. Spesielt fredag kveld og spesielt til min trivelige nærtigger. Som følger smilekursets regler så profesjonelt at giveren aldri lurer: Sponset jeg en overdose nå?
Jeg var ikke i bevegelse, jeg satt. På t-banestasjonen, bladde i gårsdagens avis og hadde sju minutters ventetid på Blindern-banen. Hun sto over meg.
– Har du no\' småpenger?
– Nei sorry, ingen småpenger.
– Ikke en gang fem kroner?
– Nei, sorry.
Jeg la hodet på skakke, smilte halvt og løftet øyenbrynene beklagende. Hun så meg i øynene, ovenfra og ned.
– Fem kroner har du vel.
– Har bare kort i dag.
Etterpå talte jeg opp og fant sju kroner (pluss en halv euro). Lurte på hvorfor jeg løy. Jeg reiste meg opp, tasset ubesluttsomt bortover perrongen. Så kom banen. Og jeg hadde fire holdeplasser til å gruble på tiggergåten: Gi? Det er jo så mange. Ikke gi? De ber jo om så lite. Kan småpengene mine hjelpe henne? Nei! Hva hjelper henne da? Jeg tenkte at det vil kjennes bedre om jeg skriver det ned. Men det kjennes ikke bedre.
