T-banedrømmer
En periode for en stund siden jobbet jeg veldig mye. Jeg forsøkte å drukne meg selv i et hav av arbeid. Det høres melodramatisk ut, men det føltes naturlig der og da, og bakgrunnen for det er ikke en del av denne fortellingen. Det er ikke poenget. Poenget er at det var en travel tid, en hektisk tid, en tid da jeg tøyde meg langt for å være overalt og gjøre alt på en gang.
Det var på denne tiden jeg begynte å sove på T-banen. Det var de eneste små pausene jeg kunne ta hvor jeg strengt tatt ikke kunne gjøre så mye annet enn å vente på å komme fra en jobb til en annen. Og jeg sov lite ellers. Så jeg lot duringen fra skinner og maskiner stenge andre lyder ute, lente meg rolig mot et vindu eller en vegg, og duppet forsiktig av mens Oslo sporveier tok meg dit jeg skulle. Et lite avbrekk i en hektisk hverdag.
Men det tok selvfølgelig av etter hvert. Jeg begynte å sove meg forbi mine gamle stoppesteder, og lot min nye hobby føre meg til fremmede og eksotiske steder. Lambertseter. Kolsås. Egne Hjem. Et øyeblikk åpnet en ny verden seg for mine øyne. Jeg møtte nye mennesker. Den snart arbeidsledige trompetisten. De hjelpsomme kontrollørene som trodde jeg var narkoman. Den søte gamle damen som hatet svartinger. Ikke bare solskinnshistorier, selvfølgelig, men like fullt en lærerik opplevelse.
Senere stabiliserte livet mitt seg på et lavere aktivitetsnivå. Jeg begynte å sove i senger igjen. Siden har jeg aldri vært på Lambertseter. Men noen ganger, når søvnmangelen kjærtegner meg på vei til en viktig, kjedelig avtale på kjedelige Blindern, kjenner jeg suget fra undergrunnen, og lengter på ny etter en varm vogn på vei inn i det ukjente.
