Til orientering
Forrige gang jeg hadde fest ble det brukt en hel pakke med dasspapir.
Jeg er fristet til å spørre hva pokker det er som skjer. Misforstå meg rett, det er ikke penga. Jeg punger gladelig ut noen ekstra tiere for at mine nærmeste venner skal kjenne silkemyk komfort når de trenger det.
Da er det heller miljøperspektivet. Det plager meg å tenke på at folk bruker bortimot en hel rull på å finne ut hvordan det er å bli kysset i ræva av en mumie, uten tanke på kommende generasjoner. Det er neppe nødvendig, og jeg har en svak mistanke om at dette er de samme menneskene som står hardest på moder jords side når man senere på kvelden kaster seg ut i ørtende vers av generasjonshymnen «Hva skjer med verden?». Da er det fristende å ha sitt på det tørre, skule over bordet og vræle «Ja, du er rette ræva til å drite!», men man kan ikke anta slike ting, man må være sikker, skrå sådan.
Det er uansett ikke miljøet som plager meg mest. Når jeg skammer meg over slikt begynner jeg gjerne å tenke på noe annet, det kalles å fokusere på arbeidsoppgavene.
Nei, det er ikke miljøet og det er heller ikke følelsen av svik overfor gamle nøysomhetsidealer. Kanskje burde det svi, kanskje burde jeg henge opp et skilt hvor jeg minner gjestene på at det er på grunn av flere generasjoner med fyrstikkarbeidere og dypvanndykkeres blodslit som gjør at man kan surre seg en boksehanske med Lambi når man gjør sitt fornødne. Det hadde sikkert stukket sånn passe, men jeg syns nå en gang at toalettet skal være en arena for stille refleksjon, vi blir bombardert av budskap over alt, det får da være måte på.
Jeg er bekymret for den lakserende effekten vi har på hverandre når vi en sjelden gang møtes for å synge gamle sanger om igjen. Vi ser hverandre lite nok som det er, og det plager meg å se på kosen rundt middagsbordet som en glorifisert dasskø. Det var da ikke det som var meningen, jeg misliker denne tendensen sterkt. Det kan tyde på at vi er mer lydhøre for selv den minste rumling fra kroppens indre enn murringen fra sjelemørket, den snikende anelsen av at man er i ferd med å gli fra hverandre for godt.
Men mest av alt plager det meg at det ikke er en eneste rull igjen nå, dagen derpå. At mine egne gjester har gjort meg til slave av ramma, trell av klosettet. Jeg tror jeg har løsningen. Neste fest stiller jeg med drikke, mens gjestene får ta med seg papir. Så kan man vurdere selv om det er verdt det sosiale stigmaet det er å ha med seg en økonomipakke med sandpapir fra Firstprice når man tross alt er et sted for å ha det hyggelig.
