Treningskjøret
Pust – pes.
Jeg befinner meg på tredemølla på Domus. Løper ganske fort.
Plutselig: «DUNK, DUNK, DUNK! GO TO HELL, BYE BYE!!! DRRRRRRRR!TUT-TUUUT!»
Disse lydene blir etterfulgt av en liksomtøff stemme: «Heyheyheeeeey! Du hører på Norges BESTE radiostasjon med den TØFFESTE musikken!!!!! Nå får vi en klassiker, folkens!»
Igjen: «DUNK, DUNK, DRRRRRSJ!! HIIII-HAAA! DUNKDANKDINKTUUUT!»
Jeg holder ut i nøyaktig 7 minutter og 48 sekunder før jeg må gi opp. Løpinga pleier jeg å fikse. Men hylene fra høyttalerne blir for mye å takle. Rundt meg ser jeg spreke gutter og jenter med én ting til felles: Alle trener med musikk på øret. Alle bortsett fra meg. Faen.
Jeg prøver et apparat som visstnok skal virke oppstrammende på låra.
«DUNK, DUNK, DUNK, DUNK! You are so HOOOOT! I like you a LOOOT!!»
Jeg tester ut et som skal gi meg vaskebrettmage.
«I SEE YOU… YOU ARE MY CLUUUUE! DUNK-DUNK-DRRRRTSJ!» Apparatet som skal gi meg fin rygg står for tur.
«Heyhey, folkens! Som sagt, vi spiller den BESTE musikken! Nok en go’låt, comin’ up!»
Go’låten viser seg å være prikk lik de andre go’låtene, nemlig: «DRRRRR! DUNK- DUNK-DISJ! TUUUT-TUUUT!»
Men ikke noe rock. Ikke noe Turboneger, AC/DC, DumDum Boys, Deep Purple, U2, Alice Cooper, Led Zeppelin, Springsteen... I stedet gir jeg opp. Men studentene med øretelefoner ser ikke ut til å bry seg. De trener hardt og konsentrert.
Ei jente uten musikk på øret gir meg et blikk. Enda et offer for musikkterror. I en blanding av irritasjon over de groteske lydene og lettelse over at jeg ikke er den eneste som reagerer på bråket, himler jeg mot høyttalerne og sier «Hørt noe verre enn den suppa av dritt og møkk som de serverer her? Det er jo fullstendig umulig å konsentrere seg om treninga! Hvem er det som frivillig setter seg ned og hører på dette sammensuriet av reinspikka dritt? Er du ikke enig?»
«Syns det er fint, jeg,» sier hun, og går.
