Uro i paradis

Trommer. Minst åttehundre av dem. Dunk dunk, stortrommer, cymbaler, skarptrommer og gudene-vet-hva-slags-trommer. Tohundre slag i minuttet, dunk, dunk, dunk. Hvert tiende minutt bryter en ensom trompet gjennom tordenet og fremfører noe som ligner på rosignalet. Små føtter plasker taktfast gjennom sølepyttene. Fader, hadde jeg ønsket meg trommer, regn og smågutter i matrosuniformer hadde jeg dratt til Bergen, ikke sant. Seriøst, hvor stor er oddsen for at levenet dukker opp på en av de minste øyene i Panama, en tirsdag utenom turistsesongen?

Jeg skulle nyte de få feriedagene jeg hadde igjen etter måneder med svett ryggsekktrasking og spanskstudier i heksegryta San Jose. Senke skuldrene. Bli et roligere menneske. Lære meg yoga og bli brun, skrive fine tekster og snakke lenge med kloke gamle menn om havet og kjærligheten.

I stedet tenkte jeg onde ting om menneskeheten generelt og korpsgutter spesielt. Lekte med tanken på å begå mord på landets nasjonaldag. «Sinna turistkvinne dreper liten korpsgutt». Ideen fikk meg til å smile, og nesten nyte at jeg satt på en brygge med 180 grader gråblå horisont foran meg.

Men dessverre var ikke øya større enn at hamringen nådde hver eneste krok av den. Ikke engang fengselet lå skjermet. Stakkars krek, innesperret i et mørkt murhus i tredve varmegrader. Etter ni stive timer var de små trommeterroristene like ivrige. Fangene hylte, jeg hylte, med hodet boret ned i puta på det billige hotellrommet.

Neste morgen, i et velsignet øyeblikk, var jeg født på ny. Så, kvart på ni hørte jeg dem, trommene. Bort, tenkte jeg, må bort herfra nå! Jeg var i ferd med å bli gal, kanskje jeg var det allerede?

– No miss, no boat on National day!

Ferjemannen smilte overlykkelig. Men-for-pokker-var-det-ikke-nasjonaldag-i-går-også spurte jeg mens jeg kaldsvetta.

– Oh nooo, yesterday we rehearse miss. Today is national day!

Da gråt jeg.