Utelendighet

Enhver norsk intellektuell med respekt for seg selv, eller i det minste en slags høflighet overfor egne aspirasjoner, må minst en gang i uka klage over at Norge er så provinsielt. Det er så trangt og smått og innesnødd her, man har verken armslag eller beinplass til alle sine himmelstormende ideer på dette nissefjellet. Om man virkelig skal slå på stortromma, roper man det med megafon mens man løper opp og ned Akersgata – å siteres på at «Norge ligger i utkanten av Europa» i Aftenposten sikrer deg plass foran i køen på Aschehougs hageselskaper.

På samme måte sender Universitetet ut sine egne diebarn til andre ammer: ut, ut i den årntlie verden for å få perspektiver og innsikt. Når studentene kommer tilbake, har de erfart at Norge er dyrt, at pc-er ikke er like vanlige overalt, at de snakker et annet språk i utlandet, at forelesninger på dette andre språket faktisk kan være morsommere, siden man ikke skjønner halvparten og kan konsentrere seg om andre ting.

Men framfor alt lærer de dette: mennesker er mennesker, og idioter er idioter, uansett hvor de måtte gjemme seg: en dustete flatlandsurbanist er nøyaktig like dust som en dustete nissebergbeboer, og å være nedsmoget er nøyaktig like ille som å være innesnødd. Og de lærer at himmelen er den samme uansett hvilken vinkel man ser den fra: skal man først være himmelstormende, er det bare å ta fram stormtroppene der man tilfeldigvis befinner seg i øyeblikket. Uansett hvor.

Den beste måten å gjenkjenne en provinsiell intellektuell på, er at han klager over at alt er så provinsielt i innlandet. Utenlands skal alt være bedre; men utlandet er oppskrytt. Jeg vet: jeg har vært der.