Valgkrampen
Det er høst. Det er eplekake. Det er valg. Skjebnesvangre, angstbiterske beslutninger skal fattes, nasjonens ideologiske kurs stakes ut. Er det rart man skjelver? Jeg kjenner at det knyter seg i stemme-båndet. Ukontrollerte rykninger fra det ene standpunkt til det andre. For egen del knytter dog valgkrampen seg ikke til den eksterne påvirkning min stemme måtte bibringe. Det som beveger meg er selve tilstanden av å måtte velge.
Jeg har nemlig alltid vært en dårlig velger. Tanken på å skulle foretrekke noe, fremfor noe annet, produserer hos meg ingen følelse av forløsning. Jeg famler mellom parolene, i søken etter et parti som «snakker til meg». De tilsnakker meg nok, men de tiltaler meg ikke. Hvis det er helt stille, kan jeg imidlertid høre sofaen min rope på meg.
Men det er sjelden stille i disse dager. Snarere er det mas, mas, mas over hele linja. Høyre maser om frihet, og går frimodig nok til valg på økt «valgfrihet». Dermed har de også utelukket seg fra min sympati, ettersom fenomenet valg i mine øyne består av vel så mye tvang som av frihet, og jeg dermed vanskelig kan akseptere deres begrepskonstruksjonsmessige premisser.
Arbeiderpartiet maser om fellesskap: «Arbeid til alle», «En god skole for alle», «Barnehageplass til alle som vil» (altså «valgfrihet»?), mens Venstre oppfinnsomt nok maser om «Frihet og fellesskap», en tanke som jo er besnærende for oss som stiller med pose og sekk, men like fullt blir det noe patetisk over slike helgarderinger.
Hva står dere egentlig for, spør Folket bryskt, representert ved journalistene, de vaktbikkjene. De skulle kanskje egentlig ønske at alle partier var like lette å lese som «abortmotstanderne», disse fundamentalistene som ved å stjele velgere fra KrF potensielt kan fungere som en rød-grønn fødselshjelper.
Så hva skal man falle ned på? Foreldrene mine falt for SV, fordi de en gang fikk det for seg at det lukter vondt av det private næringsliv. Maset fra den kanten pleide likevel langt oftere å dreie seg om et vesentlig viktigere valg: Hva skal vi ha til middag? I skrivende stund er middag utelukket, da valgkrampen er inne i sin mest intense fase og rykningene har spredd seg til skulderpartiet (mange velger seg nettopp det).
Jeg trekker med andre ord på skuldrene.
