Viva Adolfo
Å digge black metal på det tidlige 90-tallet var ikke bare-bare rent sosialt sett. Greven var akkurat blitt samtale-emne i det ganske land, og så sa han plutselig at han var nazist. Etter det ble det jævlig slitsomt.
Selv om han på mange måter var en enslig svale i Norge, hva angikk regelrett nazisme, og ikke bare den litt overdrevne krigs-diggingen, slo dette svært godt an i andre land. Spesielt i de østblokklandene Hitler ville fjerne fra kartet. Når jeg tenker på polsk black metal, tenker jeg for eksempel på en sprek blanding av nazisme og slavisk nasjonalisme. Men over til Mexico.
En dag i 1995 mottok jeg fanzinen «Ars Moriendi» fra Mexico. Den var jo fin den, med mange artige tegninger av demoner og snudde kors som seg hør og bør. Resten av bladet var fullt av hakekors, og namedropping i margene som «Waffen-SS» og «Horst Wessel» samt litt hjemlandsmytologi med Mictlantecutitli og hva de nå heter alle sammen.
Men noe måtte jeg ha å lese på toget neste dag. Da jeg før avreise fra Oslo S stakk innom ICA for å kjøpe noe snadder, gikk plutselig alarmen på noe oppi bagen min da jeg var på vei ut. En av vekterne kom, og tok ut én og én gjenstand fra bagen min, og kjørte den gjennom detektoren. Deriblant siste nytt fra Mexico med et ganske stort hakekors på forsiden.
Da halve Oslo som stod i kø bak meg fikk se det hakekorset ble jeg helt satt ut. Jeg stotret frem noe teit som sikkert fikk meg til å se verre ut. Alt dette på grunn av noen mexicanske nazister.
Boka som slo ut detektoren hadde jeg kjøpt tidligere på dagen og het «Beyond Belief».
