Wörter

Jeg har begynt å samle på ord som jeg om kort tid skal begynne å avfeie som «såå totusentalls» litt før tiåret er over for å være ekstra, ekstra kul. Jeg har kommet til kubb. Kubb, ass. Vikingtid oppi ræva mi – jeg skal love deg at kubb ble oppfunnet av en eller annen siv.ing-dåsemikkel fra Grimstad i ‘97 mens han stod ved dreiebenken og lagde seg en ny kø til kurongspillet sitt. Kurong, ass. Nok om det.

Det andre ordet er nisje. Måten mainstreamen har blitt dominert av en lang og tidvis brekningsfremkallende retrotripp mens vi tilbringer mer og mer tid i våre personlige smaksdrivhus. Nisje. Ordet høres temmelig knirkete ut. Omtrent som stemmen til en eller annen gnukkepetter som legger ut i det vide og brede om Kambodsjansk støymusikk og forskjellen på Prosciutto di Parma og Prosciutto di San Daniele og hvor god kontakt han eller hun har med slakteren sin selv om han eller hun egentlig bare er et trist tryne i fredagskøen på Meny.

Faen, jeg gruer meg til 2020. Jeg gruer meg til mobilringetonenostalgien som er nødt til å inntreffe cirka da. «Ding ding» er naturligvis ord nummer tre, og ser jeg den derre perverse paddekødden fra Jambareklamene om ti år i en eller annen reklame for «McMusic: The Millennium collection» kommer jeg til å gå fullstendig av hengslene og sprenge nærmeste mobilreklamebefengte trikk i lufta. Terror må vel nesten få lov til å bli ord nummer fire.

Også trådløs, da. Trådløs, som gjorde at vi plutselig kunne se kvinner på knær, helt uten klær (eller innsmurt i bæsj), i fullt firsprang eller klebrig trekant, på dass eller i dusjen, helt når det passet oss. Trådløs, som gjorde at enhver kaffebar ble til et åpent kontorlandskap, og det var jammen godt, for ellers hadde kaffebarene blitt stempla som «såå nittitalls» for lenge siden. Jeg tror forresten «såå nittitalls» skal bli ord nummer seks jeg, wow så spenstig, sirkelen er slutta, skikkelig sofistikert grep, ass, 1-0 til meg.