1-2-trening

– Få med deg rumpa!

Ola Eriksrud, stipendiat ved Norges idrettshøgskole (NIH), presser låret mitt nedover mot det røde underlaget på Sognsvann. Jeg synes dette virker som en særdeles dårlig idé. Klokka har knapt rundet ti på morgenen og denne – klart sprøyte gale mannen – oppfordrer så til laterale rotasjonstrekk til venstre med venstre bein, med begge armene i skulderhøyde.

Lateralehvafornoe?

Ola Eriksrud underviser blant annet i bevegelseslære, nevromuskulær biologi og funksjonell anatomi. Han er også personlig trener. Nå er han aktuell med trenings-dvd-en «Funksjonell magetrening» og har gått med på å gi meg en personlig innføring. Og sikkert en stølhet av en annen verden.

Transversalplan og Eric Prydz

– Hva er det du har på deg? spør Eriksrud idet jeg kommer ut av garderoben.

Han rister på hodet. Jeg ler en påtvunget latter til svar. Antrekket gjør at jeg ser ut som jeg har vært på audition til Call On Me-musikkvideoen til Eric Prydz. Og ikke kommet med.

Vi tråkker ut på kunstgresset. Førsteklassingene på NIH er ute og varmer opp. O, glede. Offentlig ydmykelse er krem.

– All treningen foregår stående, forklarer Eriksrud.

– I en slik posisjon vil musklene som er med på å kontrollere og skape bevegelse få hensiktsmessige tilbakemeldinger fra nerve-, muskel- og skjelettsystemet.

Eriksrud snakker videre om laterale rotasjonstrekk og transversalplanet. Det virker nesten som man bør ha en master i idrettsterminologi før man drister seg ut på denne «funksjonelle magetreningen.» Bachelor, minst. Eriksrud nevner videre at treningen følger spesifisitetsprinsippet. Å, ja. Gode, gamle spesifisitetsprinsippet. Herregud, hvorfor sa han ikke det før? Nå ble plutselig treningen lett som en lek. Du og du, ironi er flotte greier på morgenkvisten. Ironi og kaffe. Undertegnede sipper på medbrakt sort, flytende gull før Eriksrud tar grep og drar meg inn i treningen igjen.

– Hvorfor er det så kompliserte navn på øvelsene?

– Da jeg lagde videoen fant jeg ut at det var relativt vanskelig å beskrive øvelsene på korrekt vis. Følgelig har jeg lagt opp treningen slik at man forholder seg til en sirkel der man har arbeidsområder henholdsvis anterior eller posterior, det vil si foran eller bak en. Lateralt betyr til sidene, og rotasjon betyr rotasjon eller dreining.

– Aha.

Jane Fonda-inspirasjon

– Herre, som det tar i låra!

Øvelsen jeg gjør nå innebærer å satse med begge føtter før man hopper sidelengs og lander på én fot. Samtidig som man vrir armene til høyre.

– Det er bra. Det er sånn det skal være.

– Minn meg på hvorfor dette er bra for studenter?

– Øvelsene fokuserer på buk- og ryggmuskulaturen og skal gjøre slik at man får en funksjonell mage, og ikke bare en visuell, sier Eriksrud.

«Jeg er Jane Fonda. Jeg er Jane Fonda,» messer jeg innvendig idet jeg setter benet langt ut til siden mens jeg drar armene med meg, noe Eriksrud refererer til som «lateralt utfall med rotasjon til høyre.» Jeg refererer til det som «noe som gjør vondt.» Det slår meg at jeg ikke egentlig vet hvem Jane Fonda er.

Så er det noe som løsner. Det går bedre og bedre fra øvelse til øvelse, og Eriksrud kommer med lovord. Jeg smiler optimistisk.

– Hehe. Du kommer til å kjenne dette i morgen.

– Hva? Jeg som briljerer på treningsfronten? Neineinei. Tullball. Dette er en lek.

Dagen etter går jeg som en gammel mann. Dagen etter der igjen føler jeg meg faktisk ikke så verst. Jeg har den jeg-har-trent-og-er-så-flink-følelsen som man misliker noe så grenseløst når det gjelder andre, men elsker når det gjelder en selv. Jeg subber ut i stua og setter på dvd-en. Klar for runde to. Jane Fonda kan gå og legge seg.