Aldri mer taus

– De har akkurat fått vite at dere kommer, så de er litt nervøse nå.

Kursleder Mari Langmyr kikker opp på oss, et langt vær-snille-med-dem-blikk. Innenfor dørene til Art Kafé i Frederikke-bygningen kaster syv studenter bekymrede blikk mot hverandre. Bare den jevne susingen fra lufteanlegget overdøver skjelvingen fra klamme hender. Mari bryter stillheten:

– Hvem begynner?

– Kan gjerne starte, jeg, kommer svaret på klingende bergensk, og møtet er i gang.

– Dette er et treningsverksted for å lære å ta kontroll. Face your Fears! Kursleder Mari Langmyr.

Alvoret

Det er femte og nest siste gang i SiOs «Ta-Ordet»-kurs. Her skal studentene lære seg å – ja, nettopp – ta ordet. Den ene etter den andre må fram på talerstolen. Det snakkes om bulkrater, storfamilier og døden. Stort sett med knusende ro. Skulle ikke disse ha problemer med å snakke i forsamlinger?

– De første gangene er studentene veldig nervøse. Det har hendt at enkelte bryter sammen. Kursleder Mari Langmyr.

Da «Vilde» har snakket seg ferdig om digitale radionett, er presentasjonsdelen over. To forskrekkede studenter har kommet til underveis. Det er tid for tilbakemeldinger fra kurslederen. Bergenseren er igjen først.

– Jeg ble veldig nervøs av at det var folk her!

– Men det så ut som om du stortrivdes der oppe?

– Hæ? Nei, og jeg tror ikke det så sånn ut heller.

– Men du snakket jo klart og tydelig – det var kjempebra!

Maris positive tilbakemeldinger overbeviser ikke Vestlandets representant. Og det er flere som er misfornøyde. «Tine» fikk materialet sitt ødelagt dagen før.

– Det var ekkelt med publikum, men at manuset var borte, var det verste. Det ble en slags skrekkhistorie for meg, dette, sukker hun.

– De fleste har en urimelig og irrasjonell holdning til egne ferdigheter. Kursleder Mari Langmyr.

– Ekstra adrenalin

«Nora» studerer kultur og kommunikasjon ved SV-fakultetet. Hun meldte seg på «Ta-Ordet» for å bli flinkere til å snakke i forsamlinger, og var den eneste som ville ordbryte med Universitas etter møtet. Hun er takknemlig for SiOs tilbud.

– Det er mer og mer seminarer og presentasjoner, likevel gis det ikke noen god opplæring. Alle burde ha tilgang til kurs som dette, mener hun.

Hun føler hun har kommet langt.

– I dag fungerte det veldig bra. Med tilskuere ble det litt ekstra adrenalin, nesten som i en klatrevegg.

– Tror du det blir lett å ta ordet etter dette?

– Jeg forventer ikke at nervøsiteten skal forsvinne, men jeg vet at jeg kan kontrollere den. Jeg er stolt av hva jeg har fått til.

– Den største bøygen er å møte opp. Derfra går det alltid bedre. Kursleder Mari Langmyr.

Gode tilbakemeldinger

Dagen etter møter vi en fornøyd kursleder på kontoret, stolt og litt vemodig.

– Jeg blir jo litt glad i disse gruppene, da. Ingenting gleder meg mer enn at de gjør noe med problemene sine, sier sosionomen.

Hun blar litt i søknader og tilbakemeldinger. Hun holder kurs én gang i semesteret, og ikke alle får plass. De som er lengst i utdanningen prioriteres.

– Absolutt alle skriver at kursene hjelper, sier Mari, og hun tror det har en ganske enkel forklaring:

– Angsten kan skyldes enkelthendelser fra langt tilbake i tid. Noen som lo, en presentasjon som gikk dårlig, hva som helst.