Anita gikk ut

– Jeg har alltid vært interessert i sammenhengen mellom religion og mystikk, sier Anita, hvis etternavn er Olsen.

Da falt det ikke så unaturlig å ta religionshistorie, men hun hadde ifølge henne selv ikke så mye utbytte av det. Hun var lite innstilt og jobbet ikke med faget.

– Det bare ble sånn. Det var ikke rett for meg da.

– Det var vel ikke skjebnen?

– Jo, kanskje det.

Når hun studerte husker hun ikke helt, men plasserer det rundt fire år tilbake i tid. Midt i det andre semesteret hoppet Anita av og dro til Trondheim for å gjøre ferdig religionshistorien der.

– Jeg er veldig impulsiv av meg. Plutselig en dag stod jeg i Trondheim med koffertene mine. Det vil si, jeg hadde hørt mye bra om studiemiljøet i Trondheim, så det var ikke så unaturlig heller, resonnerer hun.

Trondheim kunne ikke skilte med religionshistorie, så det ble psykologi i stedet.

Anita mener man må bruke minst ett år på Blindern før man føler seg hjemme. Strukturen i Trondheim er varmere enn på Blindern som hun karakteriserer som en betongjungel.

– På lesesalen fikk jeg aldri roen. Det var stort og kjølig, slik at jeg satt og småfrøys. Dessuten satt folk og knitret med papir. Og så skal man jo småprate litt, sier hun.

På tross av at Blindern ikke står så høyt i kurs sosialt sett hadde hun venner på her også.

– Mellom forelesningene var det en del dødtid. Da satt vi på ... Ulrikke, var det det det het?

– Det er svært så dårlig oppmøte på Studentparlamentsvalget her for tiden. Stemte du ved parlamentsvalget da du gikk her?

– Ja! Eller.. det husker jeg ikke.

Hun husker ikke så godt, men tror i hvert fall ikke det var noe rektorvalg mens hun studerte.

Anita kommer ganske sikkert tilbake til Blindern for å bli ferdig med grunnfaget i religionshistorie. Kanskje allerede til neste høst.

– Jeg har egentlig lyst til å ta mellomfag i religionshistorie også.

Mellomfagskurset i religionshistorie, som gjør at hun trekkes tilbake til Blindern, husker hun ordrett: «Primitive religioners forhold til naturen og mystikk».

– Eller noe sånt, sier Anita Olsen.