Bølgeblikk

Når Jan Erik Skretteberg får vann rundt livet, begynner han å puste tungt. Etter hvert, når bunnen forsvinner, får han panikk. Han klarer ikke lenger å puste, og mens han synker, tenker han at nå dør han.

– Jeg har aldri vært noe utpreget bademenneske, sier Skretteberg som studerer bulgarsk ved Universitetet.

Om sommeren drar ikke Skretteberg til stranden. Istedenfor holder han seg langt inne i byen. Ifølge Skretteberg er han en av mange.

– Da jeg begynte på skolen, kunne størstedelen av klassen ikke svømme. Flere av dem lærte det aldri, sier han.

Det er cirka åtte år siden han sist prøvde å svømme.

– Til slutt fikk jeg en psykisk knekk. Det er tøft å ikke klare noe som er så enkelt for alle andre, sier Skretteberg.

Etter fjerde klasse sluttet han å delta i svømmetimene.

– Jeg tålte ikke kloren og den varme luften så jeg fikk heldigvis sykemelding. Det var verre for de andre, de skulket timene til de var ferdig på ungdomsskolen, sier Skretteberg.

Våte drømmer

I et svømmebassenget i Domus Athletica sitter tolv studenter. En kvinne klamrer seg til svømmebassengkanten. Så slipper hun taket. For første gang i sitt liv.

Svømmelærer Jermund Hoem smiler.

– Det er veldig gøy å se når de klarer å bryte en barriere. Det gjør noe med selvtilliten til folk, sier Hoem.

Oslostudentenes idrettsklubb (OSI) arrangerer hvert semester kurs for studenter som ikke kan svømme. Kurset foregår hver onsdag.

– Det første man må lære er å ha hodet under vann, sier Hoem.

– Og da hjelper det ikke å presse hodet under vann med makt?

– Nei, nei ... mye av problemet er psykisk. Man er redd for å ikke ha noe under seg, eller noe holde seg fast til, sier Hoem.

Det lille svømmebassenget er bare en meter dypt, og når de står oppreist rekker ikke vannet høyere enn til livet. To av elevene svømmer fra den ene kanten til den andre.

– Jeg har aldri likt å svømme, sier Håkon som ikke vil stille opp med fult navn. Han studerer kjemi ved Universitetet.

I likhet med Skretteberg gir han gymlærerne litt av skylden for manglende svømmeferdigheter. Etter hvert skulket han alle svømmetimene.

– Til slutt glemte jeg hvordan jeg skulle gjøre det, sier Håkon.

–

Kommer du til å lære å svømme igjen?

– Ja, nå har jeg bestemt meg, sier Håkon før hodet hans forsvinner under vannet.

Røde øyne

Chelliah står i enden av bassenget mens han strekker armene fremfor seg. Øynene er røde av klor.

– Er du sliten?

– Neida, jeg syntes dette er gøy jeg, sier Cheliah.

De fleste av kursdeltakerne kommer ikke fra Norge. Chelliah kommer fra Sri-Lanka.

– Sri Lanka har veldig få svømmehaller og offentlige badesteder. Derfor er det mange som ikke kan svømme, sier Chelliah.

–

Hvorfor bestemte du deg for å lære å svømme?

– Jeg har alltid hatt lyst til å kunne å svømme, men dette er første gangen jeg har fått tilbud om å lære det, sier Chelliah.

Kurset foregår over åtte onsdager på rad, og i følge Hoem lærer de fleste å svømme i løpet av de fire første gangene.

– Er kurset vanskelig?

– Det er klart at det fortsatt er litt tabu. Jeg har enorm respekt for de som deltar i dette kurset. Å lære dette i en voksen alder er ikke enkelt, og jeg vet ikke om jeg hadde tort det samme, sier Hoem.

Luftsvømming

Hoem svømmer i luften, og tolv studenter gjentar bevegelsene hans.

– Bruk hendene, sier Hoem.

Etterpå ser han på dem mens de prøver å svømme fra den ene siden til den andre.

–

Flere av de norske studentene skylder på upedagogiske svømmelærere for sin manglende svømmeferdighet. Tror du det stemmer?

– Det er klart dårlig pedagogikk må ta en del av ansvaret. Mange gymlærere begynner for eksempel med å svømme på ryggen. Dette kan være veldig vanskelig for mange, sier Hoem.

– Hvorfor er det galt?

– Fire prosent av jordens befolkning flyter ikke, sier Hoem.

– Hvorfor det?

– Tja ... tung benbygning, mye fett eller muskler, sier Hoem.

Han står oppreist i bassenget.

– Flyter du bra?

– Nei, jeg flyter skikkelig dårlig. Bena faller nedover, sier Hoem.

Landkrabbe

Engang i tiden var vi amfibier som levde lykkelig i havet mens vi spiste alger. Ikke alle ønsker seg tilbake.

– Nei, jeg liker meg best på land, sier Skretteberg.

Men du savner aldri å kunne svømme?

– Nei, som regel ikke, men hver gang jeg ser en svømmehall eller en strand får jeg lyst.

Skretteberg har ennå ikke meldt seg på kurset. Han sitter på en Kafé med en colaglass i hånden.

– Hvorfor gjør du det ikke da?

– Nei ... jeg har vel ikke ennå hatt tid. Jeg måtte vel også hatt med noen jeg kunne stole på, sier han.

– Er det et stort problem å ikke kunne svømme?

– Ja, noen ganger. Det er jo en del jobber jeg ikke kan få, og ting jeg ikke kan gjøre. Jeg kan for eksempel aldri bli fisker eller badevakt, sier Skretteberg.

– Hvis du noen gang får barn, kommer du til å lære dem å svømme?

– Ja, hvis jeg lærer det først så. Eller så får de lære meg det.