Den grenseløse konflikten

– Jeg har ikke en venn eller bekjent i Palestina som ikke har blitt mishandlet av de israelske troppene.

Mona Habiba Pettersen ser på fjernsyn i leiligheten på Furuset i Oslo, der hun er etablert med norsk ektemann og en sønn. Den snart ferdigutdannete sosialantropologen med palestinsk far og norsk mor har tunge dager ettersom bildene fra Midtøsten ruller inn på skjermen.

– Håret reiser seg på kroppen når jeg ser ødeleggelsene. Jeg vet at israelerne er i stand til å gjøre hva som helst, sier Pettersen, og forteller at nattesøvnen er bortimot ødelagt.

Silkehansker

– Jeg har opplevd krig i hjemlandet mitt lenge. Dette er ikke så spesielt, og spør du meg, så har vi alltid behandlet palestinerne med silkehansker.

Shlomo Azulay myser mot vårsolen på Frederikkeplassen. Han er israeler, og har et litt annet syn på konflikten enn Pettersen. Den jødiske informatikkstudenten er etablert i Norge med familie, jobb og studier, men drømmer stadig om å kunne bosette seg i Israel. Han er bekymret for situasjonen i Midtøsten, men sover ikke dårlig om natten av den grunn.

– Nei ... Jeg blir sint, men det går ikke an å tenke på det hele tiden, for da ville jeg ikke fungere til slutt, sier Azulay.

– Men er du ikke bekymret for familie og venner?

– Jo, men skulle jeg vært bekymret hele tiden, hadde jeg ikke fått tid til noe annet. Vi har lagt skjebnen vår i hendene til Sharon og regjeringen, og jeg tror de løser det på beste mulige måte. Skulle det skje noe som angår meg personlig, regner jeg med at jeg vil få beskjed, sier Azulay.

Maktesløs

I motsetning til israelske «Maya» som snakket anonymt i Universitas for to uker siden, er ikke Shlomo Azulay redd for at han skal bli utstøtt av universitetsmiljøet. Et miljø han beskriver som svært palestinavennlig.

– Jeg pleier å unngå diskusjoner der vi ikke kan gå i dybden. Vi blir uansett bare misforstått, og særlig i media. Det er veldig mange løgnaktige historier om Israel i media nå om dagen, sier Azulay.

Mens israelerne i Norge har blitt vant til at opinionen snur seg mot dem, merker palestinske Mona Habiba Pettersen en bølge av sympati mot seg.

– Alle er veldig forståelsesfulle, men jeg tror ikke det er mulig å sette seg inn i situasjonen for de som lever i et så fredelig land som Norge. Det går for eksempel utover konsentrasjonen min, noe som gjør det vanskelig å studere, sier hun.

Hun føler seg maktesløs der hun sitter og ser på CNN, kveld etter kveld.

Nasjonalfølelse

– For meg vil Palestina alltid være en uoppfyllt drøm. Jeg håper at jeg en dag skal kunne ta med meg sønnen min til et fritt Palestina. Å sitte i Norge nå får meg til å føle meg mer palestinsk enn noen gang, sier Pettersen.

For israelske Shlomo Azulay er ikke konsentrasjonen noe problem, men også hos ham stikker nasjonalfølelsen dypt i disse dager. Han hadde dratt ned for å kjempe om det hadde blitt krevd av ham.

– Jeg gjør hva jeg kan for å hjelpe mine venner og slektninger både materielt og moralsk. Jeg vet jo at de har det vanskelig, sier Azulay.

– Det er jo så lett å føle at jeg svikter dem når jeg sitter her.

– Har du noen palestinske venner?

– Nei, jeg har noen bekjente, men jeg har ikke kontakt med dem nå, sier Azulay.

– Hvorfor ikke det? Oppleves det som vanskelig?

– Nei, det bare passer ikke så godt nå, også av andre årsaker. De glir litt unna.

– Angst. Det er det store problemet blant de som opplever konflikter i hjemlandet. De sitter her med dårlig samvittighet for at de ikke kan hjelpe til, og har ofte konstant angst for at noe skal skje med deres egne, sier sosionom i Samskipnaden Birger Rückstein.

Han har lang erfaring fra arbeid på asylmottak og i sosionomtjenesten, og har lært mye om unge menneskers opplevelser når hjemlandet blir herjet av krig. Studenter er spesielt plaget av dårlig konsentrasjon.

– Denne gruppen har også et stort behov for å følge med på det som skjer via media, noe som tar mye tid, og de opplysningene man får der er jo sjelden beroligende. Dette gjør at mange blir opprørt, og stenger mye angst og aggresjon inni seg, sier Rückstein.

– Hvorfor holder man disse følelsene for seg selv?

– Mange som kommer hit for å studere med fremmedkulturell bakgrunn opplever det ofte som veldig ensomt, og søker desperat etter en identitet. Student-identiteten er en identitet man gjerne vil holde veldig hardt på, og da gjelder det for mange å ikke miste masken, sier Rückstein.