Den som finner vinner

– Er den ute?

BI-student Thomas Knag spør håpefullt. Sammen med Jens-Aleksander Lydersen fra Norges Handelshøgskole og BI-student Kasper Solberg kaver han rundt i roughen på Grini golfklubb – den delen av golfbanen som er vanskeligst fremkommelig. De kikker konsentrert ned i bakken, ned i vannansamlingen nederst i grøfta, bak trærne og mellom gresset.

Det er torsdag ettermiddag og norsk studentmesterskap i golf. Guttene er konkurrenter, likevel hjelper de hverandre med å lete. Det blir mye leting. Denne gangen ender det uten funn. Konsekvensen blir et straffeslag og Solberg må spille ballen ut på nytt. Etter litt nærmer de seg hullet, som er pent plassert i en runding med kortklipt gress – greenen. Her venter nok en utfordring: Vind. Knag løfter på noen gresstrå. Han finner vindretningen, og gjør seg klar. Konsentrasjon, stillhet, før kommentaren:

– Det går faen meg aldri!

Litt etter høres et trill – ballen er puttet i koppen; lettelse, ro. Baggene løftes opp på ryggen og det bærer avsted igjen.

Seriøs studentturnering

Noen timer tidligere begynner spente deltakere å samle seg ved Grini golfklubb. Det er sjette gang Studentmesterskap i Golf arrangeres, men første gang BI Athletics Golf i Oslo står for arrangementet.

– Vi ønsker å gi mesterskapet et seriøst preg, sier leder i BI Athletics Golf, Andreas Nilsen.

Målet er å bli like seriøse som utenlandske studentturneringer, men han medgir at det er langt igjen.

– Et skritt på veien kan være at vi som første studentidrettslag i Norge kan dele ut en vandrerpokal som er godkjent av Norges Studentidrettsforbund til vinnerlaget, forklarer han.

De 32 deltakerne er et skue av hvitt, kaki og småruter. Men blant dem skimtes også en student som bortsett fra sitt hvite pannebånd og belte, er helt svartkledd. Det er Thomas Knag. Sammen med Solberg og Lydersen, stiller han som første gruppe ut i klasse A. Knag har kun 1,8 i handicap, og har tidligere spilt på blant annet P4-Tour – Norges høyest rangerte golfturnering.

– Jeg har ikke spilt på tre måneder, så vi får se hvordan det går, sier han.

Men det går bra. Da første dag av turneringen er omme, er Knag blant de tre beste.

Ikke bare alvor

Etter hvert som gruppene er ferdige, samler de seg rundt det siste hullet for å se de gjenværende deltakerne spille. Den aller siste ballen puttes i koppen, etterfulgt av applaus og hoiing. Kommentarene hagler:

– Hvordan har det gått?, spør noen.

– Til helvete dårlig, svarer en annen

– Det viktigste er ikke å vinne, men å delta!, roper en tredje.

Latter og rop, nå er det tid for hamburgere og medaljer.

Rundt grillen går praten om banketten dagen i forveien. Seks stykker er ute av konkurransen på grunn av manglende oppmøte.

– Du slo kanonbra i dag, tatt i betraktning at du sov på gulvet i hele natt, kommenterer en spiller til en annen.

Mester

Det er kveld. Knag har slått seg ned for en liten rast på en gressflekk som fremdeles badet i sol. Han er blitt studentmester, noe som betyr at han har spilt banen på færrest slag av alle deltakere i klasse A.

– Det har vært et løye mesterskap, slår BI-studenten fast. Så blir han alvorlig:

– Når jeg er ute på golfbanen tar jeg det uansett seriøst. Og det tror jeg gjelder de fleste golfspillere. Det går innpå en å spille golf, uansett type turnering.