Dyrepartereren

– Det er visst litt størknet blod inni dette hundehjertet, sier senior forskningstekniker ved Veterinærhøgskolen Odd Jacobsen (55) og rister på en hvitaktig stor klump som det skrangler inni.

Han smiler, lukter på klumpen og lar fingrene gli over den glatte overflaten. Et kuøye stirrer på Jacobsen fra en glassbeholder fylt med formalinvæske. Magesekker, tarmer, misdannede kalvehoder og kutunger ligger på store glass rundt ham. Det lukter skarpt av formalin i den store hallen. I hjørnet står en kjøttsag og et stativ med kniver og skalpeller. Store heste- og kuskjeletter står plassert overalt. Jacobsen og arbeider med å preparere organer for studentene.

Kalvetarmer

– Når vi får tak i sauer, kuer eller andre dyr vi kan bruke, bedøver vi dem først med boltepistol. Så tapper vi ut blodet fra halsen så de dør. Etterpå henger vi dem opp i taket med kroker festet i hoftepartiet, så studentene kan undersøke dem. Dyrene kommer stort sett fra Forsvarets hundeskole, Landbrukshøgskolen eller klinikken her ved skolen.

– Har du dyr selv?

– Jeg hadde hund før, sier Jacobsen og legger fra seg hundehjertet.

Han fortsetter:

– For at musklene skal holde seg stramme, sprøyter vi inn formalin i pulsåren, inn her, sier Jacobsen og peker på halsen sin.

Det ivrer i de blå øynene.

– Så sprøyter vi inn flytende lateks med rød farge inn i pulsåren, og lateks med blå farge i venene, så studentene skal se forskjell. Her har vi forresten tarmskive, ventrikkel og milt fra 1936, sier Jacobsen og løfter opp en stor klump med gummilignende, bobleaktige, våte kalvetarmer.

Fersk hest

– Se her, magesekken står ut. Det er mat inni her, vet du.

Tarmene i Jacobsens hånd duver fra side til side.

– Syns du ikke dette er ekkelt?

– Nei. Det har jeg aldri syntes.

Det våte kuøyet stirrer fortsatt på Jacobsen.

– Spiser du mye lever og blodpudding?

– Ikke nå lenger, sier Jacobsen og smiler.

I dag skal Jacobsen bytte ut formalinen i glassene med sprit. Formalin er kreftfremkallende, og Veterinærhøgskolen skal forbedre arbeidsmiljøet. Lufteanlegget skal også oppdateres. Det trengs, ifølge Jacobsen.

– Sørg for mye luft inn her, roper han opp til lufteanleggsarbeideren.

– Luktesansen min er nesten borte. Det er nok formalinen som har skylden. Men det er ikke stort bedre lukt her når vi har en fersk hest inne til partering. Det tar et par uker å bli ferdig med den, og det lukter ikke godt!

Pålegg

– Hva sier folk når du forteller hva du jobber med?

– De sier stort sett: Å, det hørtes interessant ut.

Han innrømmer at kona og barna som har vært med ham på jobb, synes de store glassbeholderne med dyredeler ser litt spesielle ut. Og han innrømmer at han ikke liker å ta livet av dyr.

– Å avlive dyr er nok det verste med denne jobben. Små, pene kalver som står og sutter på hånda di. Da er det ikke morsomt å skyte dem med boltepistolen rett etterpå. Det var jeg ikke vant til å måtte gjøre som pølsemaker. Da fikk vi dyrene ferdig slaktet da.

– Pølsemaker?

– Ja, jeg er jo egentlig pølsemaker. Jobbet som det til jeg var 40. Da fant jeg ut at det var på tide å prøve noe nytt.

Med blå, åpne øyne og bestefarsaktig smil fortsetter pølsemaker Jacobsen å vise frem kutarmer og elgetunger.

– Savner du det ikke, å være en koselig pølsemaker?

– Jo, jeg savner å skjære opp kjøttstykker og lage pålegg.