Ex.phil med heksedoktor og magic mushrooms

Gusti Ngurah Bakti jobber egentlig som politimann. Han kan ikke et ord engelsk, og er prisgitt tolken for å kunne kommunisere med de tjue norske studentene som sitter forventningsfulle foran ham. Kone og barn er sendt ut av rommet. Eimen fra eksotisk røkelse har lagt seg tett i det lille hjemmet til Bakti. Det er tid for å se inn i fremtiden.

«Vi har for lite kontakt med Asia, vi er blitt så selvopptatte i Vesten.»

Det sa professor og økofilosof Arne Næss til Universitas i 2000. Den gamle mannen hadde medisinen. Allerede i 1993 satte han i gang et utvekslingsprogram for norske studenter til den indonesiske øya Bali sammen med Petter Sørum, daværende leder i Det norske studentersamfund (DNS). Skolen ble hetende Arne Næss Center for Echology and Philosophy (ANCEP). Vindmøller, økologiske toaletter og Næss’ forelesninger i dyp økologi skulle gjøre unge nordmenn miljøbevisste.

I dag heter Bali-skolen Gateway College. Hit reiser 400 norske studenter årlig, ti ganger flere enn for 20 år siden. De færreste av dem vet hva økofilosofi er.

Kulturstudentene som er på besøk hos Bakti denne ettermiddagen vil lære mer om balinesiske folkesagn. Den forhenværende politimannen er heksedoktor, og forteller villig om sin kontakt med sjeler, ånder og besvergelser. På Bali tror alle på svart magi, og dette er pensum for de norske studentene.

Bakti har fått oversikt over alle sjelene i rommet. Han mumler utydelig mens han vugger hodet frem og tilbake.

– Alle i rommet har bra energi, ingen trenger å bekymre seg, oversetter Børge Oftedal.

Han omtaler seg selv som klarsynt og har arrangert denne turen for studentene.

Heksedoktoren kan snakke med sjelene til de døde, bannlyse onde ånder og helbrede sykdom og skader. For 150 kroner får du sjelen din lest og fremtiden spådd.

– Det er ikke mange turister som kommer hit, understreker Oftedal.

Dette er Baktis første møte med norske studenter. Det er lite som minner om en turistmagnet. Utenfor huset lusker skabbete gatebikkjer og roter i søpla på jakt etter neste måltid. Det er ikke en Starbucks å se, noe det kryr av ellers på den turistinfiserte øya.

De norske studentene ivrer etter å få sin egen «reading», men det er det ingen tid til nå. De må haste videre til et tusen år gammelt hindutempel.

Gateway-bussen fylles opp. Studentene diskuterer svart magi idet dørene lukkes og luften blir innestengt og klam. Samtalene dør ut, og med musikk på øret og forrige fest i bakhodet sovner de fleste på veien.

Vel fremme blir de halvgroggy kulturstudentene møtt av en vegg billige gateboder med «I <3 Bali»-effekter og flip-flops så langt øyet kan se. Templene er i hovedsak blitt turistattraksjoner. Dette er noe lokalbefolkningen vet å benytte seg av.

Men plassen er fortsatt hellig grunn for mange balinesere. Turister må skjule nakne knær og skuldre med en sarong. Studentene kløner på seg hver sin variant i gul og lilla, og prøver forgjeves å unngå de mange selgerne utenfor tempelet. Selgere som får blod på tann ved synet av bleke turister.

Været på Bali er ustabilt, og plutselig høljer det ned. Tempelturen avsluttes brått, og bussen setter kurs mot Balis hippiehovedstad og kulturelle sentrum: Ubud. Hit drar hipstere, hippier og backpackere for å oppleve en annen side av Bali.

– Håper dere klarer å gå én kilometer til fots, sier Oftedal.

Vi befinner oss midt i Ubuds rismarker. Lokale damer frakter stein på hodet. Det er ingen strømkabler å se. Luften er friskere her, veien er ikke en gang gruslagt. Det er nesten som å reise hundrevis av år bakover i tid.

Vi lunsjer på et spisested fylt med gjester i slitte klær, dreads, store sekker og kreative smykker. I bakgrunnen klinger lyden av en munnharpe.

Heksedoktor, tempel og hippiekoloni. Skoledagen er over, men de mest iherdige Gateway-studentene tar turen tilbake til helbrederen Bakti.

Børge Oftedal har lånt oss hushjelpen sin som tolk. Hun forklarer reglene ved en sjelelesing.

– Aldri pek fotsålene mot ham, det er en grov fornærmelse. Du må svare ærlig og åpne deg for balianen, men det viktigste av alt: du må aldri, aldri, be ham om å utføre svart magi.

Det er min tur. Heksedoktoren putter tommelen i munnen og bruker spytt til å feste riskorn i pannen min.

– Disse må du ha på så lenge som mulig, de beskytter deg mot de onde åndene som ønsker å ta plass i kroppen din.

Etter å ha massert armen min og renset kroppen min for svart magi ser han inn i fremtiden min.

– Du må fokusere på skolen, sier han.

– Det vil være jenter i livet ditt som vil prøve å kontrollere deg, men du må alltid fokusere på skolegangen først. Hvis du lar jentene bli prioritet nummer én vil du ikke oppnå suksess. Du vil miste din suksess etter at du er 55 år, så du må jobbe hardt før det. Hvis ikke kan du gå konkurs og bli forfulgt av ulykke.

Så er det over. Min skjebne er kartlagt og livsoppgaven utdelt.

– Jeg skal innrømme at jeg har prøvd det. Man må jo prøve magic mushrooms minst én gang, når man først er her!

Praten sitter løst blant Gateway-studentene. Det er fredag kveld og «bli-kjent-aften» på Gateway-kafeen. Drikkeleken «Jeg har aldri» bringer frem latter hos de stadig fullere studentene.

Kveldens mål er de norske studentenes favorittutested: Bounty. To etasjer med drønnende musikk, dansende australiere og fargerike drinker servert i sportsflasker (ingen vet hvorfor). Mandagen kommer til å bli hard for mange.

Selv om det er kjent at mange studenter nyter livet i Bali, følger de et strengt regime fra skolen.

– Hvis studentene ikke møter opp til forelesninger ringer vi dem og spør hva som er galt. I verste fall drar vi hjem til dem. Det er viktig at de møter opp, sier Ivar Schou, studieleder ved Gateway College på Bali.

Schou har bodd på Bali i ni år og snakker godt indonesisk. Han opplever ikke studentene som noe verre når det kommer til karakterer og partyfaktor her enn hjemme i Norge.

Partykulturen er fortsatt sterk blant de norske studentene, og dagene glir forbi med sol og strandliv. Palmene suser utenfor Gateway-komplekset. Klokka er 12, og forelesningsrekka avsluttet. Lesesalen står tom. På stranda venter sand mellom tærne og en eksamen langt i det fjerne.