Haleløs hulder

– Jeg hadde en fornemmelse om at jeg ville bli skuespiller da jeg var 16. På videregående valgte jeg musikk, dans og dramalinjen, sier Silje Reinåmo.

Hun er for tiden aktuell med hovedrollen som hulder i den norske filmen Thale. Bortsett fra halen er det ingenting som skiller henne fra den mytiske figuren fra folkeeventyrene hun portretterer i filmen. Langt lyst hår, klare blå øyne og et blendende smil. Etter et slikt møte er det fristende å begynne å tro på sagnene. Eller at Silje skal ta deg i hånden og geleide deg dypt inn i mørke skoger.

– Jeg visste jeg skulle på scenen, men ikke helt hvor talentet mitt lå. På folkehøyskolen møtte jeg teatret, og innså at det var dette jeg ville gjøre.

Det måtte likevel to år på Bårdar akademiet og en 80 år gammel lærer til for at skuespillerspiren oppdaget lidenskapen og kjærligheten til faget.

– Sasa har betydd veldig mye for meg. Hun blir 90 år i år, og har undervist på Teaterhøyskolen i 40 år. I den perioden vi hadde henne som lærer, så hun at jeg ble utrolig interessert i skuespillerfaget. Hun ble min mentor og har vært det hele veien videre.

Som dramastudent er det hele tiden et konstant press. Det er som å sitte på en emosjonell roller coaster, forteller Silje. Hun husker sene kvelder med knallhard øving hvor middag klokken fem aldri var første prioritet. Men også dramastudenter er mennesker med behov for avkobling i blant.

– Festene vi hadde var ofte i kjent musikalstil. Gjerne inspirert av Eurovison med type ta en ekstra shoterunde hver gang vi hørte de synge «love». Sånne ting man bare kan gjøre på en musikallinje. Alle synger med, og det høres jævlig bra ut.

Etter to år på Bårdar satte Silje kursen mot England og den prestisjetunge Guildford School of Acting i Surrey.

– Fikk du noen roller mens du studerte?

– Du har nesten ikke lov til det når du er student, og du er heller ikke så attraktiv på markedet. Men jeg hadde en litt spesiell opplevelse mens jeg gikk det tredje året ved Guildford. Jeg fikk rollen som Solveig i Per Gynt-oppsetningen i Egypt. Jeg fikk permisjon i et halvt år for å gjøre den rollen. Da kom lærerne fra England og satte karakter på meg.

– Har du hatt øyeblikk hvor du har tvilt på at du har valgt riktig?

– Nei, jeg har ikke angret et sekund på at jeg har valgt denne utdannelsen. Selv om det er en tøff bransje. Du får mye «nei, nei, nei» og det er mange skuffelser. Men likevel er det de små øyeblikkene som gjør at det er verdt det. Som å sitte i salen og høre at du gir noe til publikum. At du klarer å bevege mennesker.

– Har du noen tips til de som drømmer om å gjøre det samme som deg?

– Du må spørre deg selv hvorfor du vil det, og hvor mye. Du greier deg ikke om du ikke vil det 120 prosent. Hvis du ikke har en oppriktig kjærlighet til skuespillerfaget så er det ikke verdt det. Det har vært min beste venn hele veien, at jeg har vært så glad i dette yrket.