Har medisinen klar

Hjemme hos rektorkandidat Ole Petter Ottersen er det lite som tyder på bursdagsfeiring. Vi har fått vite at han fyller 54 år dagen etter, og ser oss rundt etter ballonger, rødvinskasser eller andre festtegn, men ser ikke så mye som en artig hatt. Vi gratulerer like fullt på forskudd, men Ottersen kan avkrefte at det blir noen feiring, det er det ikke tid til i innspurten av en valgkamp. Han plasserer journalist og fotograf pent i sofaen med hver sin kaffekopp før han sier alvorlig:

– Nå er det bare jobb. Jeg unner dere ikke å være med i noen valgkamp.

Universitet for livet

Kanskje driver Ottersen deler av valgkampen fra hjemmekontoret, med bøker stablet på pulten og i bokhyller bak. De fleste ser ut til å være oppslagsverk eller handle om polfarere, men vi ser også fersk skjønnlitteratur.

– Lesing er alfa omega for meg, blir det ikke tid til det så fungerer jeg ikke, forteller han.

Både på og langs veggene henger kunst, særlig malerier og kulltegninger i ulike former.

– Vi prøver å holde oss oppdatert på kunst og kultur, og har samlet i mange år nå, sier Ottersen om opphopningen av bilder rundt oss.

Ottersen er nemlig intet mindre enn en ordentlig kunstsamler. Fotografen spør om han ikke også har noe fotokunst. Det mener han å ha, men har ikke helt oversikt over hva som er hvor bestandig. Han vet imidlertid råd, og anbefaler oss et besøk på UiOs eget museum, altså Naturhistorisk museum, og utstillingen «Små, grønne og sexy», naturfotografier av mose tatt av fotograf Helge G. Gundersen. Medisinprofessoren vet altså en del om hva som foregår utenfor laboratoriene på sitt fakultet.

Flammende engasjert

Det er betryggende, ettersom han har meldt seg til oppgaven å lede landets største universitet i årene framover. Hvorfor har han lyst på vervet? Ottersen sier «hmm» og smiler litt før han svarer:

– Jeg brenner for dette universitetet, og har en fartstid som ansatt på over 30 år. I 2001-2002, var jeg med på en internevaluering ved universitetet. Da reiste jeg rundt og intervjuet studenter og ansatte overalt, og lærte at vi har et enormt potensial. Det vil vi utnytte, og jeg tror vi kan lære mye av å hente impulser fra utlandet.

Med seg på rektorlaget har han Inga Bostad, nåværende viserektor og leder av Dannelsesutvalget, som prorektorkandidat. Dannelsen står sentralt i Ottersens tankegang.

– Ja, ja, svarer Ottersen ivrig på spørsmål om dannelse er viktig.

– Det er den veien de mest moderne og slagkraftige universitetene går. Erkjennelsen over hele verden nå er at man ikke bare må ha sterk fagkunnskap, men også noe mer, og dette «mer» er dannelse, sier Ottersen.

Dannelsen fra universitetet står heller ikke i noen kontrast til arbeidslivsrelevans. Ottersen synes snarere å mene at det er en sammenheng mellom dannelse og målet om at flere kandidater skal ut i arbeid etterpå.

– UiO må bli et livslangt universitet, det må også være relevant når studentene går inn i arbeidslivet. Det er det ikke i tilstrekkelig grad i dag, slår Ottersen fast.

Vil holde på de beste

Som sine kollegaer over hele verden, frykter Ottersen at de beste studentene skal forsvinne til helt andre deler av verden. I diktet «De beste» av Nordahl Grieg heter det: «en flokk blir alltid igjen, de uunnværlige flinke, livets nestbeste menn», og skal vi tyde en til dels ganske frustrert universitetsdebatt, er ikke dette et helt galt bilde av hovedstadens universitet. Ottersen forteller at det blir stadig mer forflyttning over landegrensene, og at talentene vil dra dit det er best å forske og studere.

– Så vi må arbeide for å holde kompetansen i landet, få myndighetene til å forstå hvor viktig det er å satse på forskning og utdanning.

Med i sitt rektorteam har Ottersen ytterligere to kvinner i tillegg til Bostad. Det er ikke tilfeldig.

– Likestillingsarbeidet vil bli generelt styrket, og vi mener de mange midlertidige stillingene som finnes i akademia er et problem som hindrer likestilling. Vi vil legge opp til et karriereløpssystem som vil fjerne noe av usikkerheten knyttet til en forskerkarriere. Dette tror vi er et godt likestillingstiltak, som i utgangspunktet vil være øremerket kvinner.

Skal være sta

Vi flytter inn på Ottersens kontor, og lar samtalen bli mer privat. Hvilke egenskaper har Ottersen som gjør han egnet til rektorvervet?

– Ah, vanskelig, sier han, og prøver seg:

– Jeg har pågangsmot, vil ikke gi meg overfor myndighetene... Og så er det de tre S-ene: sta, synlig og samlende. Det beskriver meg og det tror jeg er viktig.

– Hvordan er UiO blitt endret etter en periode med deg i rektorstolen?

– Ambisjonen er at UiO er mer synlig, vi har fått styrket budsjettrammene og er mer moderne. I tillegg er universitet mer engasjert i dannelse og i ny utdanning senere i karriereløpet. Og ikke minst har vi kommet et langt skritt videre i likestillingsarbeidet.

Når han kobler av, liker Ottersen, i tillegg til å lese, å gå på teater og konserter, og samle venner, studenter og kolleger hjemme til diskusjoner om fag og kultur.

– Etter slike diskusjoner er det nok atskillig mindre ryddig her enn det er nå, sier han for nær å understreke at han ikke alltid har det så plettfritt.

– Jeg er også glad i å gå på ski, og går stort sett i Nordmarka. Men i det siste har den tiden man trenger for å komme seg på ski vært sjelden, så da blir det stort sett den her, sier han og peker på en ergometersykkel som står plassert i rommet ved siden av kontoret.

Vi avslutter med spørsmålet alle kvinnelige lederkandidater blir stilt:

– Om du blir rektor, hvordan vil du kombinere et så omfattende verv med familieliv?

– Det er ikke lett, det er en jobb som er totalt absorberende. Men jeg har en fantastisk familie, og håper at arbeidstiden kan struktureres slik at jeg i hvert fall kan tilbringe noe tid sammen med den. Heldigvis er barna mine voksne, jeg har to sønner som begge studerer ved Universitetet i Bergen. Kanskje ikke den beste reklamen for UiO, sier han og smiler lurt.