Lappeskriving på lesesalen

Hjertet dunker. Jeg skal få en ny venn gjennom lappeskriving på SV-lesesalen.

Nabojenta i rosa pusegenser verdiger meg ikke et blikk en gang idet jeg smyger meg ned på stolen ved siden av.

Etter litt febrilsk smålesning i sosialantropologiboken tar jeg mot til meg.

«Uff. Kjedelig å lese. Har du kommet godt i gang?». Lyden av papirbiten som rives ut av kladdeboka skaper ekko i det halvtomme rommet.

Lappen lander midt i ex.phil.-pensumet. Hun ser litt rart på meg, trekker på skuldrene og dukker enda dypere ned i pensum.

Neivel. Ikke stor respons. Her trengs kraftigere lut.

«Lyst til å være med å ta en kaffe?»

Nå tror hun sikkert jeg er lesbe. Ser granskende på meg, skriver et kjapt svar og sender lappen tilbake.

«Må få lest litt, skal ha flere forelesninger senere.»

Mislykket.

– Du virket alt for besatt på å bli kjent med folk. Tror ikke jeg hadde blitt med deg på kaffe selv om jeg hadde hatt fri resten av dagen, sier ex.phil.-student Linn Fuglestveit (22).

– Så du skulle på forelesning?

– Ja, det var faktisk sant.

Fuglestveit tror det er lureste er å engasjere seg i foreninger og kollokvier for å få nye bekjentskaper. Lappeskriving på lesesalen skremmer folk.

– Man skal liksom ha såpass med venner at det ikke er nødvendig å ty til lappeskriving – det er en flau ting å gjøre, sier hun.

Selv kjenner Fuglestveit en del studerende ved Universitetet fra før, og det er hun glad for.

– Universitetet er nok ikke den letteste plassen å bli kjent med folk. Det er dumt at man blir stemplet som rar ved å ta initiativ slik du gjorde, men sånn er det dessverre blitt.