Murstein og marmor

Perler for puggere

– Se på den lekre stolen! sier interiørarkitekt Helene Hennie.

Hun skritter over til en av de svartmalte trestolene med rund rygg som er plassert overalt i foajeen i Vilhelm Bjerknes\' hus. På disse sitter matnat-ere og kollokverer fullstendig uvitende om at de har trendy design under baken.

– Denne kunne glidd rett inn i et designerhjem, påpeker hovedfagsstudent i interiørarkitektur Kjersti Måkestad.

Vilhelm Bjerknes\' hus ble bygget i 1967 og innredet med det for øyet at interiøret skulle være funksjonelt, holdbart og lett å vedlikeholde. Og innredningen har vist seg å være robust, det meste av interiøret har tålt 34 år med studenter trampende inn og ut.

De to interiørekspertene kan fortelle at oppslagstavlene av kork, de sylinderformede lampene så vel som drikkefontenen i messing er typiske for epoken.

– Jeg synes det er flott at de har greid å holde på det originale i så stor grad, sier Hennie.

Ikke alle småtingene er imidlertid like gjennomførte. Hennie nikker mot en søppelkasse i hvit plast.

– Den kunne i det minste ha vært byttet ut med en gammel aluminiumsøppelkasse, sier hun bestemt.

Tripp-trapp

Helene Hennie er en av Norges mest profilerte interiørarkitekter. Firmaet hennes, Hennie Interiors, ble nylig kåret til et av verdens 30 beste interiørarkitektfirmaer.

Med seg på runden har hun Kjersti Måkestad, student ved Kunst- og håndverksskolen. Hun spesialiserer seg på innredning av skoler.

Sophus Bugge skal vise seg å bli den største utfordringen for de to interiørarkitektene når det gjelder å finne det stilige blant det trøtte. Interiørarkitektene ofrer bygget liten oppmerksomhet.

– Det eneste positive her er trappen opp mot lesesalen, sier Hennie i det de entrer HF-bygget fra 1964.

En mørkeblå nittitalls sofa med svarte armlener i skinn sperrer inngangspartiet. På veggene henger ledninger og slenger.

Fjongt på fysikk

Fysikerne har derimot mer å glede seg over enn HF-erne.

– Her har arkitektene brukt mye plass, luft og lys. Det gjør rommet koselig, sier Helene Hennie, mens hun betrakter det store veggmaleriet i foajeen i Fysikkbygningen fra 1935.

Det ble malt av Per Krohg på slutten av tredvetallet, og kan beskues ved å heve blikket et lite hakk når man trasker gjennom Fysikkbygningen på vei fra Chateau Neuf.

Hennie og Måkestad er enige om at dette er et morsomt kunstverk. De mener det forteller forbipasserende at her studeres det fysikk.

Schwungent

Litt mer usikker er ekspertenes dom over det røde og sortstripete trekket på sofaene i foajeen.

– Det er ikke så verst, synes Måkestad.

– Det står i alle fall i stil til veggmaleriet.

– Også er det praktisk, legger Hennie til.

Ikke så ille altså.

– Dette var en schwungen trapp! roper Måkestad, og titter oppover den brede marmortrappen som buer seg oppover i form som en snegle til høyre for inngangspartiet på Fysikkbygningen.

– De som får gå i denne trappen er heldige. Den er virkelig vakker! Man lager ikke slike trapper lenger. Det er rett og slett for dyrt, sukker Hennie.

Fryd for øyet

Vi tusler videre oppover mot det nye Universitetsbiblioteket.

Som de fleste andre lar de to interiørarkitektene seg imponere av det nye, storslåtte bygget, der interiøret alene har en prislapp på 70 millioner kroner.

– Jeg synes det er bra at de har brukt sort skinn på sittemøblementet i stedet for harde benker. Det ser tøft og gjennomført ut, samtidig som det holder seg godt og blir til og med finere ved bruk, sier Måkestad.

Men for det trente øyet vil det også i et praktbygg som Georg Sverdrups hus skjule seg små interiørarkitekturiske feil og mangler.

– Lampene skulle ikke vært der. Slik de henger nedover føler jeg at de senker takhøyden i foajeen. Særlig vil dette skje om kvelden, sier Måkestad kritisk.

Hun synes også at stolene i bjørk inne i biblioteket ser litt stusslige ut i forhold til resten av møblene.

– Finnes det egentlig noen allmenne kriterier for godt interiør?

– Ja, et rom må alltid være helhetlig gjennomført. Er det det, kan du si hva du vil om stilen. Da kan det være så harry det bare vil, sier Hennie, og legger til at detaljer også har mye å si.

Macchiato og minimalisme

På vei ut av bygningen passerer vi kantinen i andre etasje. De to damene stikker hodet såvidt innenfor døren. De trekker seg raskt tilbake.

– Sykehusfølelse! sier Hennie med et gufs.

Utenfor kantinen sitter «kaffebarstudenten» anno 2001 og nyter sin macchiato blant nordisk minimalisme.

– Dette er en helt annen verden enn inne i selve kantinen. Her er det romslig, lyst og rolig. Jeg liker kaffelukten og stemningen. Dette er definitivt det beste rommet vi har sett, stråler Hennie.