Nattpatruljen

– Mitt største mareritt er selvfølgelig brann, sier vekter Morten Larsen ettertenksomt mens han ser på de mange skjermene på vaktsentralen:

– En gang hadde vi brann på det verst tenkelige stedet, nemlig på kjemi. Det glemmer jeg aldri. Ikke en gang brannmannskapene turte å gå inn der før vi hadde fått tak i riktig person som kunne fortelle oss hva som var trykkbeholdere.

Falken-vekter Larsen har akkurat kommet på jobb, og skal ta over vaktsentralen i Kristine Bonnevies hus. Rapporter går ut på en teknisk alarm på preklinisk, og vaktlederen setter seg i bilen.

– Jeg er normalt ute og er min egen sjef, men av og til må jeg passe på her når folkene fra Teknisk avdeling rykker ut. Det er jo litt greit det også. Det her er jo Blinderns øyne og ører hele døgnet, sier Larsen og passer på å få litt kaffe.

Preklinisk skrekk

Sikkerhetspersonellet holder 400 000 kvadratmeter med bygningsmasse under oppsikt. Noe må jo kunne skje her når som helst? Men nei, det er stille som graven på vaktsentralen. Ingen ringer nødnummer 55 007. Larsen fyller på mer kaffe. Tjue minutter senere er vaktlederen tilbake. Falsk alarm, men han kunne ikke få av alarmen igjen. Larsen setter seg i bilen for å ordne opp.

– Her skal du vite hvor du kan og ikke kan gå, sier Morten Larsen, og lyser inn i de tomme gangene på preklinisk.

En mindre hyggelig del av vaktholdet om natten er å måtte ta turen innom likhuset på preklinisk. Mange historier verserer om hva som befinner seg her, men det vil ingen snakke om. Larsen rapporterer til Falken om at han er i live over sambandet.

– Det gir stor trygghet at vi passer på hverandre på den måten, om noe skulle skje oss på øde steder, sier Larsen.

Stille

Begrepet «Det åpne universitetet» er vaktpersonellets skrekk. Ualminnelig mange studenter og ansatte har tilgang til store deler av Universitetet. Allikevel er det stille her om natta. Veldig stille. Høstkvelden er kald, og sjekkerunden går raskt unna ved å bevege seg i det underjordiske gangsystemet. Der er det varmt, og om nødvendig kan man også snike seg inn i bygninger ubemerket for å overraske uvedkommende på denne måten.

– Det skjer veldig lite her?

– Ja.

– Aldri noe action?

– Veldig lite, og om det er det man søker så er man i feil jobb. Men nå kom dere på en søndag, og søndager er alltid veldig stille, fastslår Larsen.

Vi begynner å tro at Blindern må være verdens tryggeste sted å være om natten, men etter hvert kan Larsen fortelle at de dramatiske tingene skjer.

– Det som har satt mest spor er dødsfallet vi hadde på Tannlegehøyskolen for noen år siden. En eldre mann døde av hjerteinfarkt, uten at jeg klarte å redde han. Slikt skjer når du bærer uniform; Folk tilkaller deg uten at du egentlig er så mye mer kvalifisert enn andre, sier Larsen.

Innbrudd er også dramatisk.

– Det er ikke så gøy å gå inn i en bygning der døren er brutt opp, og du ikke vet om noen er der fortsatt. Da tilkaller vi politiet, for vi har ingen annen rett enn borgerrett til å pågripe, sier Larsen i heisen på vei opp til toppen av Administrasjonsbygningen i halv to-tida. Han kikker inn på kontorer, og lyser litt ekstra inn i mørke kroker.

Larsen har regnet ut at han går nesten to mil hver eneste natt. Det er sjelden noen avvik, men rutinene følges, og når vi runder Niels Henrik Aabels hus ser vi noen som romsterer inne ved auditoriet.

– Hei, kommer dere ikke ut? spør Larsen og overrasker to filmklubbmedlemmer som har sett på tv på klubbrommet. Nå fomler de litt med alarmen på vei ut.