Opp i den sorte gryte

– Å, jeg må slutte å si jøss, det betyr Jesus! Siv Christine Jørstad skjefter på seg selv midt i en setning.

Hun er svært opptatt med å finne på gode hedenske banneord.

– I stedet for faen og helvete og sånt sier vi for eksempel «inn i Tors rævskjegg» og «Tors fæle mjødånde». Og «Loke» er også et veldig bra banneord.

– Det er det religionen til Siv går ut på, å lage nye banneord, flirer heksa Anne Steen Brenden.

Siv og Anne er damene bak nystiftede Pagademia, en studentforening for de som tror på, eller er interessert i en paganistisk religion.

Vill etter vikingene

– Jeg brukte vikingkortene og runesteiene mine for å bestemme meg for hva jeg skulle studere, eller om jeg skulle studere i det hele tatt, forteller Siv.

Hun er åsatruer, altså en som tror på æsene og den norrøne mytologien. Troen har hun på en måte hatt i seg hele livet. I fem-seks-års alderen bandt hun blomsterkranser og holdt små seremonier for seg selv i skogholtet ved barndomshjemmet i Asker.

I åtte-ni-års alderen leste hun Torill Thorstad Haugers bok «Sigurd Drakedreper» og ble helt hekta på vikingtiden. Hun leste alle bøkene av Thorstad Hauger og levde seg så inn i bøkene at hun ville bli som ravnejenta.

– Jeg ville bli som henne, noe som førte til lesning av en minisvartebok, diverse urtebøker, samt innsamling av blomster og alt jeg kunne finne ute.

Ironisk nok var det først da hun gikk på en kristen folkehøgskole at hun fikk kontakt med andre med samme interesse. Etter flere søketreff på useriøse og «småbrune» nettsider fant hun åsatru-fellesskapet Bifrost.

– Jeg ble invitert på blot, og så var det bare å løpe og melde meg ut av kirka, flirer Siv.

Skjebnebestemt

– Det som er felles for omtrent alle paganister er at de tror de er helt ensomme. Og så plutselig oppdager man at vi er mange, forteller Siv.

– Jeg var på et vorspiel en gang, og der var vi plutselig tre paganister, skyter Anne inn.

Hun er heks. Tror på religionen Wicca, en svært ny religion på en måte. Wicca ble grunnlagt av Gerald Gardner på begynnelsen av 1920-tallet, men er bygget på kunnskap om førkristne riter og skikker. Alle paganistiske religioner har sine røtter i de urgamle naturreligionene.

Siv og Anne møttes helt tilfeldig på et litteraturkurs de tok sammen ved Universitetet sist høst. Men selv om paganister ikke driver med misjon, og det derfor ofte er vanskelig å oppdage at andre har samme interesse, har Siv og Anne noen gode stalltips på lur:

– Det er ofte lett å se på klærne, i alle fall på noen, forklarer Siv:

– En stereotyp gutt har gjerne svart langt hår, svarte klær...

– Og t-skjorter som det står «Min gud er sterkere enn din gud» på, skyter Anne spøkefullt inn.

Dette er trykket på Bifrost sine t-skjorter.

– Vi håper vi ikke er så stereotype, sier Anne, og spør datteren Mathea om hun kan få smake på makaronien med ost.

Gode energier

Nå har Siv og Anne startet Pagademia for å bidra til kontakt og samhold mellom studenter har et livssyn innenfor, eller interessert i paganisme. For det er religioner.

– Veldig mange tror ikke at det er seriøst det vi driver med. Ofte får man høre «du tror vel egentlig ikke på dette?», forteller Siv.

– Som om man spør en kristen om han vel egentlig ikke er troende? Siv er tydelig litt oppgitt, og rasler opprørt med barne-tarotkortene som datteren til Anne leker med.

Foreløpig er Pagademia veldig «ad. hoc.» som Siv sier, men så er de også bare to medlemmer ennå; leder Siv og nestleder Anne. Mens Mathea lager tegneseriehistorier med barnetarotkortene, forsøker Anne å forklare heksekunstens hemmeligheter.

– For meg var det en følelse av å komme hjem.

Anne spør om hun kan låne Matheas tarotkort, men får ikke lov. Siv forklarer at mange ser på tarotkort og runer som personlige og ikke liker at andre «tafser» på dem på grunn av «overføring av energier og sånt».

– Det er da bare papirlapper, mener Anne, og Siv er enig.

Anne er ikke innvidd i en coven, eller gruppe av hekser. Men selv om Anne i det daglige praktiserer alene, feirer hun de store høytidene, sabbatene, sammen med andre. Ritualene holdes for å feire og takke for gavene fra Moder Jord. Heksene bruker de gode energiene i jorda til ulike magiske handlinger. Men det skal kun brukes til gode ting, da alt man gjør kommer trefoldig tilbake på en selv.

Brune fordommer

Grupper som Vigrid som bruker mange hedenske symboler, har ført til at man ofte kan bli mistenkt for å være høyreekstrem når man bekjenner seg til åsatru som Siv. Anne møter også stadig på fordommer. Hun har blant annet fått spørsmål om hun er satanist, om hun tilber djevelen.

– De fleste av oss er helt vanlige, det er få som har overnaturlige evner. Jeg har aldri møtt noen som har det. Men jeg har sluttet å tro på tilfeldigheter. Jeg tror alle personer man møter har noe å tilføre deg.

– Og jeg har bevis for at blot funker, forteller Siv ivrig:

– I Bifrost var den en dame som veldig gjerne ville bli gravid, eller få lurt mannen sin slik at hun ble gravid. Så blotet hun til fruktbarhetsgudene Frøya og Frøy for det, og samme kveld hadde hun seg med mannen sin og ble gravid, selv om hun brukte spiral! Mannen var nemlig borte de neste tre ukene, så ...

Siv er med i et blotslag med tre andre jenter. De kaller seg Disedøtre og er forsiktige med ofringen for fruktbarhet.

– Vi ofrer for fruktbarhet for alle andre, for det er ingen av oss som vil ha barn ennå. Man skal være litt forsiktig med hva man ofrer for, og ikke minst hvem man ofrer til, formaner Siv.

En annen nøtt hun tygger på er problemet med livet etter døden. Det er nemlig flere ulike steder man kan komme til i følge åsatru. Mange vil til Valhall, men da må man dø i strid. Siv og Anne går inn på en debatt om hva som defineres som strid.

– Hvordan skal man dø i strid? spør Siv ut i luften.

– Som du skjønner er det er mange dilemmaer for en moderne paganist.