Stolt studinesang

Jentene tar til tårene når korlivet blir for heftig. Men når Kvindelige Studenters Sangforening synger, gjør de det begeistret. Veldig begeistret.

Publisert

– Ro dere ned. Det vi ikke kan nå, lærer vi ikke, sier dirigent Anine Kruse.

Hun prøver å berolige tyve nynnende jenter. Kvindelige Studenters Sangforening (KKS) har øvelse før vårens første konsert. De er samlet i en liten leilighet på Frogner. Rommet er varmt og lite, og akustikken er fraværende.

– Å si slikt er ikke særlig beroligende, sier en av sopranene.

– Joda, dere er søte. Hvis dere synger falskt, men gjør det med et smil, blir det ikke lagt merke til. Kom igjen, aaaaaa, sier dirigent Kruse.

Hun smeller stemmegaffelen i bordet.

– Aaaaa, svarer de tyve.

Gråtende stress

– Jeg begynte å gråte i høst da vi skulle øve enda en helg. Det var bare koret livet mitt dreide seg om, sier styremedlem Marta Gjernes.

Hun hadde en gang en drøm om å bli operasanger. Nå bruker hun i stedet det meste av tiden sin på koret.

Koret er Universitetets offisielle kvinnekor og er 105 år gammelt. Det har tredve medlemmer og alderspranget fra den yngste til den eldste er på 35 år.

Etter at ten-sing-bølgen flatet ut på nittitallet har det å synge i et organisasjonskor vært lite lokkende for unge og urbane folk. Dette merket KKS, som for fem år siden sto på forsiden av Universitas og truet med nedleggelse. Slik er ikke situasjonen i dag.

For plutselig er det å synge for lystens skyld blitt noe nordmenn har respekt for. Det er til og med noe vi feller tårer for, skal vi tro de 250 000 begeistrede kinogjengere som har sett Berlevågs mannskor synge i filmen

Heftig og begeistret.

– For noen uker ble vi til og med invitert til Åpen Post for å kore Harald Eia. Han spøkte med oss og spurte om hvor religiøs han måtte være for å bli med her, men jeg tror han syntes vi var litt kule også, sier styremedlem Gjernes.

På forrige opptaksprøve fikk jentene over tredve søkere, bare åtte kom inn.

– Jeg tror noen fortsatt synes vi er litt rare, men på en bra måte,sier Gjernes.

Leoparden må med

Hver sensommer samles korjentene på Sandøya utenfor Oslo, der de kler seg i badedrakter og drikker champagne for å synge det nye koråret inn.

– Det er først når Svanhild tar frem leopardbadedrakten sin og skåler i champagne at året er i gang, sier Gjernes.

Svanhild er av den eldre garde, en av dem som er over 45 år. Ingen blir sparket fra koret, så medlemmene kan synge langt inn i yrkeslivet og pensjonistalderen hvis de vil. Den eldste sangeren er 55 år. Men like før hundreårsjubileet hadde de medlemmer som var over 70 år.

– Alle over 40 synger andrealt, forklarer Elisabeth Fasting.

Dette er fordi stemmeleie synker jo eldre mennesker blir. Selv er Elisabeth yngst i koret med sine 20 år. Hun synger førstesopran.

– Men går jeg her i 20 år til – som jeg selvfølgelig har tenkt – ender jeg nok på andrealt til slutt jeg også, sier hun.

Faste groupies

Det er ikke stor oppslutning på Kafé Frølich ti minutter før konserten. Noen gjester ser irritert bort på jentene som rigger opp. Men fem på åtte skjer det noe, over ti unge menn kommer bråkende mot døren. De betaler villig inngangsprisen og setter seg rett foran scenen.

– Det er gutta fra Den norske Studenterssangforening (DnS), de er vårt faste publikum, sier Maria Alnæs og vinker til to av dem på første rad.

– Det er DnS vi fester med og arrangerer de fleste sosiale settinger med, forklarer hun.

Der får korene igjen noe av den erotiske spenningen de ellers mister ved å synge i rene gutte- og jente kor.

– Det blir litt rot på de festene ja. Ellen der borte bor sammen med en fra DnS faktisk, sier Alnæs.

– Men vi var sammen før jeg begynte i koret. Det er en viktig presisering, roper Ellen tilbake. Hun er rød.

Kjipt utstyr

Anine Kruse nikker på hodet når jentene begynner på Våren av Grieg. Her leveres det mer enn bare søte smil. Konserten er heller uoffisiell , og festen med DnS etterpå er høydepunktet.

På de offisielle oppdragene fra Universitetet utstyres jentene med beige hatter og caper som er deres offisielle drakter.

– Vi ser ganske kjipe ut i det utstyret. Da vi sang i Universitetets aula i høst, lo jusstudentene av oss. Ikke så kult akkurat, sier Marit Nergaard.

Men hun lurer på om tendensen kan ha snudd nå, siden dette med sangkor er blitt litt mer trendy.

– Men de capene ler alle av uansett, sier hun.

Kvinnekoret prøver så godt de kan å bli tatt på alvor, selv om ambisjonsnivået er moderat.

– De som er hakket mer ambisiøse velger nok et annet kor enn vårt, sier Nergaard.

Powered by Labrador CMS