Strevende studenter i Øst

Det er en av de kaldeste dagene på lenge. Foran det medisinske fakultetet i den polske byen Gda?sk står hutrende skikkelser i hvite frakker. De førti norske og svenske studentene på fjerde året venter på en deleksamen i radiologi som begynner om bare noen timer.

– Av og til har vi litt lite tid, sier medisinstudent Linn Emilie Sævil Helljesen. Du må lese døgnet rundt. Jeg var ute to ganger i fjor.

Helljesen er en av rundt 800 nordmenn som studerer medisin i Polen. Kvaliteten på utdanningen var en av hovedårsakene til at hun valgte Polen.

– Medisinutdannelsen er en av de fem beste på verdensbasis. Også var jeg nysgjerrig på en ny kultur, et nytt land, som likevel ikke er så langt unna Norge.

XRay

Inne har studentene funnet laboratoriet hvor en pasient med halssmerter allerede venter. Med tunge frakker for å forhindre radiasjonsskader og med forsikring om at ingen er gravide, er studentene klare for forberedende øvelser. Den ansvarlige legen får pasienten til å svelge en barium-løsning for å kunne ta røntgenbilder av henne. På en liten skjerm vises hennes esophagus (svelg):

– Kan dere se hvilken struktur dette er?, spør legen.

– Tarmen, svarer en student.

– Hva med denne?

Legen spør igjen, og studentene nistirrer på bildet.

– Beltet?, skyter noen inn før den lille klassen begynner å humre.

– Definitivt patologisk!

Så er det tid for CT og nøye skue av hjerner. Sævil Helljesen forteller videre om hvor hardt det er å velge å studere i Polen:

– Det har for eksempel blitt innført nye regler i år. Vi har tre sjanser per eksamen. Hvis vi stryker er vi ute. Om du ikke har noen spesielle grunner til å kunne fortsette, må du betale ytterlige 2 000 euro for neste eksamen.

– Hvordan fungerer det?

– Det er en kamp om livet. Her er det les eller forsvinn.

Etterklang

Etter at eksamen er ferdig, filer studentene ut av gangene. Allmenn lettelse hersker. Men de har vært igjennom verre:

– Tredje året var et mareritt. Vi hadde ingen tid til å gå ut, men det er bedre nå.

Med den nyvunne tiden skal mye gjøres. Jentene har allerede planer:

– Jeg skal begynne å trene, sier Sævil Helljesen.

– Gå ut å spise, kommer det fra Anette Frøiland.

– Jeg skal begynne på polskkurs, sier Gunnhild Kittang.

Det siste er kanskje heller ikke så rart, du kommer lengre med russisk enn engelsk i et land som Polen. Jentene syns også det er synd at de har så lite kontakt med de polske studentene:

– Vi danner vårt eget norske community, og blir ikke kjent med noen andre. Skolen bør sørge for mer integrering i fremtiden, mener Sævil Helljesen. Fremtiden byr også på skarpere krav til kull som kommer:

– De har det strengere på første året enn vi hadde det, sier Sevil Helljesen, og fortsetter:

– Større innslipp gir større utsiling. For eksempel er det ikke multiple choice anatomieksamen lenger, men man må skrive svarene selv. Det gjør det ekstremt mye vanskeligere. Vi var 76 da vi begynte. Nå er vi 34. Det hender at en klasse blir halvert fra år til år.

– Gjør det dere ikke stresset?

– Vel, det er mye tårer og blodslit, men den beste treningen for et så hardt yrke som medisin er. En av de verste eksamnene var en i patomorfologi som 48 elever gikk opp til. 2 stykker sto. Når grensen for å stå ble senket fra 60 til 50 prosent, sto 6 stykker. Det er beinhard konkurranse, og mye drama. Det går bra så lenge man takler det.