Dropper ut av studiet

– Da man planla gjennomføringen av kvalitetsreformen i 2002, regnet man med et gjennomsnittlig frafall på rundt 30 prosent det første året, og deretter ti prosent det påfølgende året. Universitetet har slik sett tatt høyde for et visst svinn – men slik det ser ut nå, ligger vi langt over dette, sier rådgiver ved studieseksjonen på HF, Jon Arild Olsen.

Gjennomføringsprosenten ved Universitetet i Oslo (UiO) er oppsiktsvekkende lav, viser tall fra UiOs sentraladministrasjon. Verst ut kommer masterstudenter ved Samfunnsvitenskapelig fakultet (SV) og Humanistisk fakultet (HF), hvor frafalls- og forsinkelsesraten ved flere emner er over 70 prosent. Et eksempel er masterprogrammet i journalistikk, der 21 studenter meldte seg opp høsten 2003. I vår hadde kun én levert oppgave. I samme tidsrom hadde bare 16 av 52 historiestudenter meldt inn sin oppgave, mens det tilsvarende tallet for statsvitenskap var 45 av 116.

Opp mot 40 prosent

På laveregradsstudier ligger frafallsprosenten for førsteårsstudenter opp mot 40 prosent innen enkelte studieretninger. På tross av dette har det generelt vist seg vanskelig å gi noe fullgodt mål på akkurat hvor mange studenter som fullfører en bachelorgrad. Dette fordi lavere grad tilbyr mye mer frihet med hensyn til gjennomføringen av studieløpet.

– Det er veldig vanskelig å trekke noen bastante konklusjoner, og vi jobber kontinuerlig med å forbedre datagrunnlaget vårt. Likevel er det mye som tyder på at prosenten er kjempehøy også her, sier studiedirektør Monica Bakken ved UiO.

Hun mener universitetet generelt kommer for dårlig ut.

Ikke uventet er gjennomstrømningen mye bedre ved profesjonsutdanningene. Bakken tror dette kan skyldes at man er bedre på å skape kullfølelse ved disse programmene enn ved andre kurs.

– Ser man på medisin, juss, odontologi og psykologi, for eksempel, legges det stor vekt på samhørighet, både faglig og sosialt. Her kan bachelorprogrammene lære mye, sier hun, men innrømmer at det å utdanne seg til en beskyttet yrkestittel også kan være en viktig motivasjonsfaktor.

Må ta mer hensyn

Bakken tror også Universitetet bør bli bedre på å gi studentene informasjon om hva de ulike studiene innebærer, samt hvilke krav de stiller.

– Det er nærliggende å tro at studiet ofte ikke svarer til forventningene, at det rett og slett ikke er bra nok, faglig og pedagogisk. Samtidig kan det tenkes at studentene ombestemmer seg, eller må bryte av på grunn av personlige årsaker, sier hun.

Rådgiver Jon Arild Olsen tror at det på lavere grad dessuten burde tas mer hensyn til nye studenter, fordi studietilværelsen ofte kan virke overveldende for dem som kommer rett fra videregående.

– Til tross for kvalitetsreformen synes jeg vi bør ha undervisningsopplegg som er bedre strukturert og bedre tilpasset begynnerstudenter. Jeg tror begynneremnene burde spisses mer, for å ikke skape en for brå overgang for disse studentene, sier han.

Økonomisk tap

Rektor ved UiO, Geir Ellingsrud, sier at Universitetet også taper økonomisk på studenter som bryter av, og at fullføring slik sett er til alles beste.

– Vi vil jo gjerne at studentene blir hos oss så lenge som mulig, og det kan tenkes at studiemotivasjonen vil bli høyere ved å få frem yrkes- og karrieremulighetene. Her bør vi nok bli flinkere, og vi jobber derfor med å få til en bedre beskrivelse av de ulike fagtilbudene ved universitetet, sier han, og tilføyer:

– I sosialantropologi har man på masternivå klart å snu denne trenden, og er i dag nede på en gjennomføringsprosent på tilnærmet normert tid. Det har vært en kulturendring, og er et bevis på at det går an.

Karin Ekwall begynte i fjor høst på kunsthistorie ved Blindern, men brøt av etter kun ett år. I dag går hun på en privat designskole.

– Selv om det var interessant, synes jeg det ble litt vel teoretisk i lengden. Det kan være vanskelig å finne frem som ny student, en kompis av meg måtte bryte av fordi han ikke skjønte hvordan man skulle melde seg opp i fag, sier hun.

– Mange mister også troen på at de skal få noen jobb, tror jeg. Man lærer veldig mye på Blindern, men ofte uten noen følelse av hva man skal bli. Nå vet jeg i det minste at jeg skal bli designer.