Finslipt begjær

– Før var jeg redd for HF-gutter. I dag er de redde for meg, sier forfatter Maria Kjos Fonn. Universitas møter henne i en lesesal Blindern – et sted hun ikke nødvendigvis savner, men hvor hennes nyeste roman «Maragret, er du i sorg» blir utgangspunkt for et emne om tabuer ved nevnte fakultet til høsten. 

 – Jeg husker jeg var i et forhold med en på Blindern som sa til meg: «I øynene dine er det noe som ser etter spenning, men under der er det noen som ønsker seg trygghet», forteller Fonn. 

I kommentaren lå en sannhet for en ung kvinne som gjennom 20-årene aldri var i et langvarig forhold. Begjæret forstår hun som noe ofte mørkere enn kjærligheten, mer koblet opp mot det seksuelle og en drivkraft. Og i den kraften lå det for Fonn en rastløshet og søken etter spenning som fikk styre en stund. Selv om hun nok var litt lei av begjærets rastløshet allerede da, var tilknytning og forpliktelse særlige utfordrende aspekter for Fonn i romantiske forhold.

– Det ble til at folk liksom skulle respektere min forpliktningsangst og til slutt ble det en slags unnskyldning, sier hun.

Angsten rundt forpliktelse tenker Fonn er mer vanlig i samtaler om negative sider ved menn i dating, der man hos kvinner i motsetning snakker om å være «needy» eller sårbar. Ifølge Fonn er sannheten jo nettopp at det ligger en stor sårbarhet, dypt der inne et sted, idet å ikke klare å knytte seg til noen. 

Andres blikk 

Da Fonn datet gutter var de gjerne eldre og ikledd ullgenser sittende på det humanistiske fakultet. Fra dem fikk hun ofte påpekt sin femininitet. De ofte noe yngre kvinnene hun datet ble derimot tiltrukket av noe annet i henne. Kanskje en «edgyness». Selv merket Fonn et ytterligere fokus på utseende hos kvinnene hun ble tiltrukket av. Hvordan hun betraktet kvinner med en form for «the male gaze», og slik var en del av objektiviseringen man gjerne opplever andre vei. 

– Det er jo fint å bli begjært av rett person, men som kvinne kan det jo også være litt stress, påpeker hun. 

Fonn trekker frem Elise og Charlotte, følgelig hovedkarakterene i romanene «Heroin chic» og «Kinderwhore». For disse kvinnene blir det å være et objekt for andres blikk en betydelig del av deres identitet. Ambivalensen som ligger i dette fanger karakterene på ulikt vis. Charlotte går inn i en slags forførende rolle som gir mestring, men som også fører til utstrekning av egne grenser. Også har vi Elise som ifølge Fonn ser så bra ut at hun sliter med å skaffe seg en egen personlighet.

– Det sies jo at kvinner, særlig attraktive kvinner, kan utvikle en slags dobbel identitet, hvor de lever i andres imaginære blikk, sier Fonn som videre kommer i tanker av en gammel erotisk novelle hun leste i studietiden hvor fokuset lå på kvinnens kvaliteter: «Han kysser de fyldige leppene mine, han berører de vakre brystene mine» også videre.

– Poenget er kanskje at mange kvinner kunne hatt godt av å ta mer eierskap over eget begjær, eller sitt mer utoverskuende begjær da, sier hun.

Slik beveger Fonn seg mot iscenesettelsen av en selv som sosiale plattformer legger opp til. En utvikling som byr på nye potensielle problemstillinger. 

– Gjennom å bli så mye sett på sosiale medier blir det kanskje en viktigere del av hvordan vi ser oss selv. Spørsmålet er jo om det kan endre seksualiteten litt, sier Fonn og er heller ikke fremmed for hvordan slike rammer kan føre til forvirring. Plutselig kan man bli sittende igjen og lure: «Poster jeg egentlig for å bli sett av en spesiell person? Hvor mye av dette handler egentlig om sex?», spør Fonn retorisk. 

– Jeg har jo også lagt ut noen bilder av meg selv jeg synes er fine, men det har blitt mye respons, sier Fonn og ler.

Kondolerer

Da hun publiserte bilder fra sitt eget bryllup i 2021 kondolerte venner i kommentarfeltet for spøk. Hvorfor ekteskapet har et så dårlig rykte, eller inneholder en eim av noe anakront, finnes det flere grunner til, ifølge henne. 

– Jeg tror rett og slett mange slutter å sette pris på partneren, begynner å stille høyere krav til den andre og ikke minst til livet, sier hun. Som relativt nygift ønsker hun heller ikke å uttale seg som en prest på vegne av kjærligheten og bekjenner at det å tilpasse seg en partner over tid selvfølgelig byr på utfordringer som alt annet i livet. 

– Men det ligger jo i tiden: tanken om at det alltid ligger noe nytt og venter et annet sted. Og det er det jo! Bare at man med den tankegangen igjen går glipp av noe annet, påpeker hun. 

Med bryllupet fulgte også et godt råd: «Ha lave forventninger».

– Det er et fint råd. Hvis du virkelig undersøker det, så er kanskje ikke hverdagslivet med en langvarig partner så veldig kjedelig, sier Fonn. Som hun selv påpeker kan det å virkelig bli kjent med et menneske tar et helt liv. Å fremme et slikt samliv står ikke helt i tråd med tidsånden blir vi samtidig fort enige om. At begjæret tillates frie tøyler i en datingkultur som legger opp til tilfeldige møter og dyrker en pornoutvikling i retning sadomasochisme er det ingen tvil om, ifølge Fonn.

– Min teori er at sex er så avtabuisert at det kanskje ikke er nok med noen pupper, liksom. Da blir en vanlig tiltrekning, eller et vanlig begjær, fort kjedelig. 

Hennes eget råd til de unge med et enda utemmet begjær er enkelt.

– Vis interesse for personen. Slutt å spille spill og vær åpen om dine intensjoner.

Interessant nok for ektefellen

– Jeg leste om en gammel filosof, dessverre husker jeg ikke hvem, som skrev noe om hvor deilig det var å bli eldre. Seksualiteten fikk roet seg ned. Jeg skjønner hva han mener, sier Fonn med et smil.

Hun har blitt roligere med årene. Rastløsheten som ropte etter «å bare tenne på en bygning og drikke seg full» klarer hun å kanalisere. Selv om Fonn alltid var innstilt på å gifte seg med tiden, lurer hun likevel på hvor organisk den tanken forplantet seg. 

– Jeg leste dessverre en selvhjelpsbok som 15-åring. Budskapet fra forfatteren Elisabeth Wurtzel tilsa at man skulle gjøre alt, det vil si ta kokain og leve så vilt som mulig. Når man fylte tretti var det derimot over. Beskjeden har jeg tydeligvis tatt innover meg, sier hun. 

Logikken lå i hvordan man i 30-årene da ville ha nok personlighet til å kunne anses som interessant nok for ektefellen. Hun spør seg selv om livet hadde blitt bedre om boken forble ulest, samtidig som hun tviler på om de hun tidligere datet ville vært rett match i dag. Helt etter boken ble det allikevel ikke.

– Vi har for eksempel valgt å ikke få egne barn sammen. Jeg har hatt et tøft liv som krever noen prioriteringer, forklarer hun.

Selv om Fonn påpeker den «syke» selvrealiseringslogikken Wurtzel inngår i, hadde hun kanskje likevel et poeng. 

– Å ha vært gjennom ting tidligere kan være bra for den langvarige kjærligheten. Det er nemlig noe som heter 40-årskrise, avslutter hun.