Gjør sosiale medier oss dummere?

Sosiale medier er tilsynelatende ikke særlig populære ved Universitetet i Oslo – i det minste ikke i professorstanden.

Espen Ytreberg, professor ved Institutt for medier og kommunikasjon, startet året med å skrive på Facebook at dagens studenter mangler både «evne og vilje til å lese lange og krevende tekster», og å legge mye av skylden på «en medie- og samfunnsutvikling som gjør langsom og konsentrert lesing av krevende tekster svært vanskelig».

I et intervju med Morgenbladet utdypet han dette med at studentene hans ikke bare trenger opplæring i det han underviser i – i tillegg må de lære «lesing, skriving, presentasjon og diskusjon, altså grunnferdigheter».

Ytrebergs frustrasjon fant gjenklang hos filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen.

I Klassekampen 10. januar ser han tilbake på egne titimersøkter på lesesalen, og sier det frister å raljere med at dette i dag fremstår som en form for «ekstremsport».

Videre hevder han å ha måttet ta innover seg at studentene «generelt betraktet, kan mindre enn før» når de begynner på universitetet. Vetlesen forklarer dagens situasjon delvis med at endringen gradvis har blitt akseptert av begge parter; studentene kan mindre, og underviserne senker kravene.

Men – hvor ille står det egentlig til med dagens studenter? Rekker de i det hele tatt å åpne pensumboka før de suges ned i telefonen for å sende nakenbilder eller radikaliseres av Andrew Tate?

For å finne ut dette, fant Universitas’ utsendte det nødvendig å synke til nye journalistiske lavmål, og sette seg på lesesalen for å spionere på medstudentene sine.

Tre minutters oppmerksomhet

Psykologistudentene Elisabeta Viktorija Kavaliauskaite (19) og Rosemarie Kallhovd (20) hadde akkurat tatt fatt på sin tredje uke ved universitetet, da de måtte finne seg i å bli stirret ned av en journalist med notatblokk.

Det kom ikke for dagen hvor brydd de ble av dette, men i motsetning til resten av de observerte studentene, fikk de vite formålet med stirringen da de ble bedt om intervju.

Kavaliauskaite bryter ut i latter når hun får vite at hun har vunnet Universitas’ uoffisielle distraksjons-mesterskap. I løpet av de 25 minuttene spaningen varte, sjekket hun telefonen åtte ganger – altså omtrent hvert tredje minutt i snitt.

Medstudent og venninne Kallhovd kan derimot smykke seg med å ikke ha sjekket mobilen en eneste gang.

Av de 14 studentene Universitas fulgte med på, var det bare tre som klarte dette.

Får de lest noe, mellom all telefontafsingen?

– Professor Espen Ytreberg har sagt at studenter har «urovekkende lav evne og vilje til å lese lange og krevende tekster.» Er det noe dere kjenner dere igjen i?

– Ja, svarer de i kor.

Kavaliauskaite understreker at studiene fordrer mye disiplin. Kallhovd legger til at de jo har viljen til å lese, men at det er utfordrende. Det er også nytt for dem å jobbe med lengre tekster og artikler. De viser frem dagens pensum, boken Cognitive Psychology.

Ikke bare er stoffet mer krevende enn hva de er vant med fra videregående – boken er også skrevet på engelsk, med et tungt og akademisk språk.

– Man mister litt motivasjonen når man ikke forstår annethvert ord, innrømmer Kavaliauskaite.

– Hvor lenge klarer dere å sitte med en slik tekst før dere tar pause?

– Kanskje 20 minutter. Eller ti. Et sted mellom der, hvis jeg bare skal lese. Så tar jeg kanskje en pause, og ser på telefonen eller drikker litt vann, svarer Kallhovd.

– For meg er det 45 minutter, sier Kavaliauskaite.

«Særlig. Du holder tre, og jeg har statistikken til å bevise det», rekker undertegnede å tenke før hun avslører sitt hemmelige våpen:

– Jeg har lastet ned en app som heter Hold, som låser mobilen min og gir meg poeng.

De ferske psykologistudentene er altså langt unna Vetlesens ideale om ti timer med aktiv lesing. Men kan de også rett og slett mindre enn tilsvarende studenter for 20 år siden?

– Jeg kan se for meg det. Nå finnes sosiale medier, Tiktok, nettaviser og massevis av andre kilder til informasjon. Jeg tenker det er vanligere å interessere seg for disse plattformene enn fysiske bøker, så det kan nok stemme til en viss grad, sier Kallhovd.

Økte konsentrasjonsvansker

Veien bort til bokhylla blir nok lenger når lomma buler av lettfattelig, underholdende og – ikke minst – skreddersydd informasjon. Det bekrefter klinisk sosionom i SiO Helse Zandra Kleven.

I en e-post til Universitas skriver hun at konsentrasjonsvansker alltid har vært en av de viktigste grunnene til at studenter henvender seg til dem. Det har vært en økning i antall henvendelser for dette den siste tiden, og mange av studentene som kontakter dem ønsker videre henvisning til spesialisthelsetjenesten for å bli utredet for ADHD.

Kleven opplever at roten til konsentrasjonsproblemer og prokrastinering ofte ikke er latskap eller andre egenskaper ved studentene, men eksterne distraksjoner – som smarttelefon og sosiale medier.

Hun forklarer at det for mange kan være fristende å heller gjøre noe lystbetont – som å slappe av med Tiktok – enn å gi seg i fatt med store skoleoppgaver.

Dette gjør imidlertid bare problemet større over tid, og rådene SiOs helsepersonell gir, går ofte ut på å lage seg strukturer og ordninger som gjør det enklere å jobbe mer regelmessig og konsentrert.

Mindre dyplesing

Professorer, studenter og helsepersonell er enige: Sosiale medier, smarttelefoner og generell digitalisering går utover mange studenters evne til å lese, skrive og tenke lange tanker.

Hva skal man så gjøre med saken?

Svaret er kanskje å finne hos Espen Ytreberg og Arne Johan Vetlesen. På spørsmål om hva Vetlesen mener er mest problematisk ved digitaliseringen av studenttilværelsen, svarer han at skjermene vanskeliggjør kommunikasjonen mellom foreleser og studentmassen.

– Når det begynte å bre om seg med datamaskin som notatverktøy, ble det vanskelig å vite hva som foregikk på den skjermen. Bruker de den til å ta notater, eller er oppmerksomheten deres rettet mot noe helt annet?

Før kunne en erfaren foreleser se på ansiktene om noe var vanskelig eller dårlig forklart, forteller Vetlesen.

– Jeg konfronterte to ferske psykologistudenter med din påstand om at studentene har lest mindre og mer overfladisk når de starter på universitetet. De mente de dekker mye stoff på nettaviser og sosiale medier, men at de ikke nødvendigvis får den samme dybden. Hva tenker du om dette, i forhold til det som skjer i klasserommet?

– Det er en viktig forskjell på å lese mye, og å gå i dybden på det som er vanskelig. Det kan godt være at de forholder seg til mye tekst kvantitativt, men de leser på en annen måte og i flere formater. Flere av disse formatene er innrettet mot at det skal være kort og raskt, og at man blir fristet til å avbryte og gå over til noe annet. Man leser bredt, men uten å dvele ved og bearbeide det man leser, svarer Vetlesen.

I sitt innlegg i Klassekampen, viser Vetlesen til en studie i dyplesing postdoktor Ståle Wig utførte ved UiO.

Der skulle studentene lese i fem timer, uten skjerm og telefon. Det falt studentene tungt for brystet; ifølge Vetlesens kommentar opplevde studentene det som «svært krevende».

Vetlesen mener dagens studenter har lavere toleranse for tekster som er mindre tilgjengelige. Vetlesen tror det å bare kunne lese 10-20 minutter uten pause skyldes at digitaliseringen har blitt kroppsliggjort hos dem.

– Det handler om en rastløshet, og de som har vokst opp med smarttelefoner, har vært med på et kjempestort sosialt eksperiment. Det vil være et kroppslig ubehag knyttet til å lese flere timer sammenhengende.

For å bøte problemene, mener Vetlesen man burde forby eller sterkt redusere bruken av digitale hjelpemidler og tilgangen til smarttelefoner i løpet av skoledagen i grunn- og videregående skole.

– Hele eksperimentet om at de skal være på skjerm fra dag én er fullstendig forfeilet. Det speiler en teknologioptimisme hos myndighetene som er ufattelig naiv. Universitetene kan også bidra med sitt, slik Vetlesen ser det.

– Vi som er lærere rår ikke over det myndighetene bestemmer, men må likevel gjøre jobben vår som best vi kan. Det er veldig vanskelig for den enkelte lærer å gå inn for mobilforbud, hvis dette ikke er en policy sentralt hos universitetet.

– Nå tror jeg vi er ved et punkt hvor mange studenter kjenner seg igjen i at noe har gått galt, slik at vi kanskje kan ta noen grep, avslutter Vetlesen.

Mer individuell undervisning

– Bakgrunnen for det jeg har skrevet og sagt, er jo ting jeg har kommet frem til i dialog med studentene mine, sier Ytreberg når Universitas møter ham på kontoret i Forskningsparken.

I motsetning til Vetlesen, har ikke Ytreberg reagert på at PC-skjermen blir en barriere mellom studentene og foreleser.

De er imidlertid enige om at mobiltelefonen legger beslag på mye av studentenes oppmerksomhet. Både i form av varslinger, og at pausene fylles med den lysende flaten.

– Men vel så mye at når man har lagt ut innhold på sosiale medier, så er man investert og begynner å se etter likes. Da blir det vanskelig å legge mediet fra seg mentalt.

Han påpeker at dette ikke er unikt for studenter; han erfarer det samme selv. Men ifølge ham er studentene utsatt for mer konsentrasjonskrevende situasjoner, og dermed rammes de hardere enn folk flest.

Ytreberg mener imidlertid sosiale medier og digitalisering ikke er alene om å stikke kjepper i de akademiske hjulene. Sosioøkonomiske forhold spiller også inn.

– Noe annet er at studenter jobber mer på si enn før. Vi snakker om studier som krever sammenhengende oppmerksomhet. Hvis du skal sette deg inn i lange og krevende tekster, trenger du sammenhengende tid, slik at du kan komme ned i en dyp konsentrasjon. Jo mer du må gjøre ved siden av, desto mindre tid har du til å synke ned i lengre økter.

– For å sette det på spissen, kan man si at det også handler om leiepriser og studiestøtte?

– Blant annet. Det virker som studentene opplever mer press, og at flere studerer ut fra en ytre motivasjon. For å spissformulere: de studerer medievitenskap mindre for å forstå mediene, mer for å få en jobb i mediebransjen. Det er andre krav i samfunnet nå, som nedfeller seg både i det jeg opplever som både nyttetenkning, og stor engstelse for å velge feil.

Han trekker frem masseuniversitetet og individualisering som mulige årsaker til det han beskriver. Det å ta høyere utdanning er ikke lenger forbeholdt de som er spesielt interessert i akademiske felt; det er noe man gjør for å få seg jobb. Og når man tar studiepoengene sine, oppleves det som en ensom aktivitet. Hva du velger, og hva du får til, avhenger av deg.

– Jeg tror studentene kanskje ikke opplever at fellesskapet vil fange dem opp, slik min generasjon gjorde.

Universitetet må ta ansvar

Ytreberg vil ikke rette pekefingre mot lærerne på videregående. Han mener universitetet bør feie for egen dør før de krever forbedring annensteds. Det er imidlertid mye han tenker universitetet kan bli bedre på.

– I humaniora og samfunnsvitenskap, bør de som lager studieplanene tenke grunnferdigheter som en del av forløpet, sammen med fagspesifikke ferdigheter.

Ytreberg forklarer at fagferdigheter handler om det som er spesifikt for disiplinen man studerer; i hans tilfelle kan dette for eksempel være innsikt i den norske mediepolitikken.

Grunnferdigheter er derimot noe alle studenter trenger, som å skrive, lese og forstå akademiske tekster.

– Så du mener dere må ta ansvaret for at studentene klarer å lese og skrive akademisk?

– Det er et ansvar vi må være med på å ta, sammen med videregående skole. Vi kan ikke gjøre det på gamlemåten, og si at vi bare tar ansvar for eget fagfelt. Noe mange legger merke til når de begynner på høyere utdanning, er at de får vite om oppgaven er bestått eller ikke, men ikke hva de får til og ikke.

Ytreberg mener grundig tilbakemelding bør komme tidligere i utdanningsløpet, men at dette også står i sammenheng med ressursene universitetet har til rådighet.

– Det innebærer å møtes personlig, og det innebærer at jeg må lese det studenten har gjort på forhånd. Det er dyrt. Mange studier er dimensjonert ut fra at det skal være billig.

– Nå har det vært mye negativt om dagens studenter. Er det noe de er flinkere på enn tidligere generasjoner?

– De er gode på muntlig presentasjon, til dels også diskusjon. De må kanskje settes i gang, men så er de gode.