Lykkejegerne

Helt siden vi var barn har vi blitt fortalt at vi kan bli hva vi vil – så lenge vi jobber hardt nok. Vi må utvikle dine evner, og å virkeliggjøre våre mål. Vi har alle forutsetninger til å gjøre nøyaktig det vi har mest lyst til. Men valgets kvaler kan bli overveldende. På NRK popper det opp den ene serien etter det andre med folk som ikke takler presset. Vi drukner i muligheter, og har ingen unnskyldning for ikke å lykkes. Om noe går galt er bare oss selv vi kan klandre. Er vi så besatt av det perfekte at vi har glemt hvordan vi skal ha det bra?

Norske studenter står på toppen av Maslows behovspyramide og skuer utover et uendelig spekter av muligheter. Vi er så rike at vi kan bli akkurat det vi vil. Vi får låne penger av staten i åtte år for å følge drømmene våre. Så lenge vi klarer å finne ut hva drømmen er, da.

«Jeg har 100 prosent lyst til å bli redaktør, men 110 prosent lyst til å bli lege», sa Tuva Stranger (24) til Universitas i mars. Som mange andre norske vinglepetter-studenter, har Tuva vanskelig for å bestemme seg om hva hun vil bli. Gjennomsnittsalderen for norske studenter er 29 år – høyest i Europa. Å blir raskt ferdigstudert for å komme ut i jobb ser ikke ut til å være så viktig. Hvorfor nøye seg med å trives hvis du, som Tuva, kan få fyrverkeri og stjerneskudd på jobben hver dag resten av livet ditt?

Du er summen av alle dine valg. Gjennom studier og yrkesvalg skaper du deg en identitet. Og du har selv ansvaret for å velge deg lykkelig. Det er jo faktisk snakk om mandag til fredag i all overskuelig framtid. Siden det tilsynelatende ikke finnes hindringer, blir vi vår egen begrensning. Vi vingler. Vi reiser, jobber, tar opp fag, endrer mening. Gjør helomvendinger fra det ene studier til det andre. Rundt oss er alle perfekte. 110 prosent fornøyd er blitt normalen. Det må vi også bli. Det er jo tross alt snakk om alle hverdager resten av livet.

Vi skal alltid strekke oss oppover. Siste steg i lykkejakten er selvrealisering. Det er jo nettopp det utdanning handler om. Litt klisjé, kan vi si at du er det du gjør. Derfor har det aldri vært viktigere å velge riktig. Dette konstante fokuset på en selv kan jo virke lettere selvopptatt. Men er det egentlig vår skyld? Besettelsen av selvrealisering gjennomsyrer hele samfunnet vårt. Helt fra vi er små trenes vi i kunsten å velge. Karriereveiledere, valgfag og personlighetstester skreddersys slik at du skal finne nøyaktig den veien som passer deg best. Det er litt som en buffet – midt oppi alle valgmulighetene er det fort gjort å miste oversikten over hva man egentlig har mest lyst på.

Les også: Draumefabrikkane

Alle skal bli lykkelige, men hva er egentlig det? Kanskje er det på tide å tone ned selvrealiseringsbiten ved studiene. Du har flere sider og flere evner. Du vil aldri finne et studie som speiler hele deg. Ethvert forsøk på å finne den perfekte yrkesveien er dømt til å mislykkes. Kanskje passer legeyrket Tuva 110 prosent, kanskje ikke. Det er uansett viktig å huske på at det også finnes andre arenaer enn studier og jobb hvor man kan finne mening i livet. Kanskje bør vi fokusere mer på utdanning som et mål i seg selv, heller enn et middel til lykke. Utdanning har en egenverdi som ingen kan ta fra deg. Diktanalyse hjelper kanskje ikke når Tuva skal undersøke pasienter, men det kan gi henne mange gleder i livet likevel.

Brandt glemte nemlig en ting da han sa «Evig eies kun det tapte, for evig eies også en utdannelse.»

mari.mjaaland@universitas.no