Ser ingen fremtid i hjemlandet

24. februar, en kald tirsdag i Oslo. Himmelen er spesielt blå denne dagen. Ingen sky i sikte. Dagen markerer nøyaktig fire år siden konflikten mellom nabolandene Russland og Ukraina eskalerte til noe Europa ikke hadde opplevd siden nittitallet. Krig på kontinentet.

Den 24. februar i 2022 gikk Russland til fullskalainvasjon av Ukraina. Siden det har over fem millioner ukrainere flyktet fra landet som følge av invasjonen, ifølge tall fra det danske institutt for internasjonale studier. SSB melder at over 50 000 av disse er bosatt i Norge.

Kharkiv til Vadsø

Yuliia Fefelova, 23, flyttet fra Ukraina med moren sin for ti år siden. 

– Da vi kom til Norge havnet vi først i Vadsø. Mitt første inntrykk av Norge var at det var veldig kaldt, forklarer hun med et smil.

– Mamma hadde fått seg jobb i Nord-Norge, derfor flyttet vi dit. 

Mens Fefelova og moren etablerte seg i Norge, ble faren til Fefelova igjen i byen Kharkiv, hvor familien kommer fra. Kharkiv, som er Ukrainas nest største by, ligger øst i Ukraina drøye 30 kilometer fra den russiske grensen. Invasjonen har gjort kontakten med faren vanskelig.

– Jeg besøkte han hvert år fremt til 2022, men siden det har jeg ikke hatt muligheten. 

Det er de østlige delene av Ukraina, nærmest grensa til Russland, som har vært hardest rammet av krigen. Fefelova forklarer at det til tider er vanskelig å holde jevnlig kontakt med faren, selv over telefon.

– I vinter har det vært dager hvor Kharkiv har hatt strømbrudd i 20 timer av gangen på grunn av russiske angrep.

Noe av betydning

Da krigen brøt ut, studerte Fefelova internasjonale studier ved UiO. Hun minnes dagen hun fikk vite om invasjonen.

– Jeg hadde forelesning i folkerett, og jeg kan huske at foreleseren sa at de har tre dager før Ukraina er over. Da begynte jeg bare å gråte.

Hun bestemte seg da for at hun ville bidra med noe som hadde betydning. 

– Jeg begynte å studere tolk i offentlig sektor, for å gjøre noe som hjalp. Den første tiden jobbet jeg gratis. Så ringte UDI og tilbød meg en jobb for dem. Da ble jeg tolk for politiet ved Gardermoen registreringssenter for nyankomne flyktninger. 

Fefelova forteller at hun møter mange mennesker i sårbare situasjoner gjennom jobben. 

– Mange av de som kommer er enslige mindreårige asylsøkere og soldater som kan sitte på sensitiv informasjon eller som er alvorlig skadet. 

Til sommeren fullfører hun tolkestudiene, og planen etter det er klar.

– Til høsten fortsetter jeg som tolk, men håpet er at jeg kan reise oftere tilbake til Ukraina. 

Yngrebølgen

Ifølge tall fra Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (DBH) var det 665 ukrainske studenter i Norge i 2025. I en rapport publisert av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) i januar i år, kommer det frem at antallet unge ukrainere som flykter til Norge har økt det siste året. Dette etter at Ukraina i august 2025 begynte å tillate menn i alderen 18-22 å forlate landet. 

Fefelova forteller at hun så følgende av lovendringen i jobben som tolk.

– I starten av november 2025 merket vi at det nesten ikke kom ukrainske kvinner eller barn hit. Kun unge menn.

Mange av disse kommer hit fordi de mangler muligheter hjemme i Ukraina.

– De fleste vil studere. Mange har fullført videregående, men krigen gjør det vanskelig å studere i Ukraina. 

 I høst besøkte hun Universitetet i Lviv med Norsk-Ukrainsk Handelskammer. Hun forteller at selv i byer som Lviv, langt vest i Ukraina, preges hverdagen sterkt av krigen.

– Da vi besøkte universitetet måtte vi ned i bomberom fordi det pågikk angrep. Flere klasserom, blant annet kjemirommet, lå under bakken i bunkere. Det er ikke plass til alle studentene. 

– Jeg tror mange flykter fordi de ser at mulighetene deres nå er bedre i land som Norge. 

Ingen returmulighet

– Jeg ser for meg en fremtid i Norge. Her har jeg jobben min, studiene mine, kona mi er her. Så det er ganske sannsynlig at jeg blir. 

Mykyta Chernenko, 26, studerer master i arkitektur og programmering ved UiO. Han kom til Norge i 2020 under koronapandemien. Etter invasjonen har han vansker med å se for seg noen fremtid i Ukraina.

– Jeg føler ikke jeg har et sted å komme tilbake til.

Tall fra IMDi viser at kun 11 prosent av ukrainske flyktninger i Norge ønsker å returnere til Ukraina, mens halvparten forteller at de ønsker å bli. 

– Jeg ser to muligheter i Ukraina. Enten å bli med i hæren eller å flytte vekk. 

Mykyta forklarer at for familie og venner som ble igjen er det tunge tider.

– Noen er ved frontlinjen, andre sliter økonomisk eller med å finne neste jobb. Ting som konstant bombing påvirker livet i de største byene.

Mykyta forklarer at han klarer å balansere livet sitt her, selv om han ofte tenker på sine nærmeste i Ukraina. 

– Jeg er blitt vant til å høre om disse tingene etter fire år, men jeg bekymrer meg for dem.

Lviv til Sandefjord

– Foreldrene mine følte at fremtiden i Ukraina ikke så lys ut, så de mente det var best å få meg ut så fort som mulig.

Som 14-åring flyttet Yuliia Demchyna fra hjembyen Lviv, vest i Ukraina. Hun forteller at urolighetene i landet gjorde at foreldrene måtte ta et valg om fremtiden hennes.

Alene dro hun først til Danmark. Her bodde hun i et år før hun fikk beskjed om at et bedre skoletilbud for henne fantes i Norge, nærmere bestemt Sandefjord. Så i 2019 flyttet hun og begynte på videregående i Sandefjord, mens familien forble i Ukraina.

Stefaren har tatt del i stridigheter mot Russland siden 2014. Da invasjonen kom for fire år siden, følte Demchyna at hun fikk et større ansvar for å klare seg selv. 

– Stefaren min måtte til fronten. Der hadde han ingen fast inntekt, mens mamma flyttet til Danmark rett før krigen brøt ut.

Hun bestemte seg da for å bli i Norge, og skape en fremtid her. 

– Jeg følte at jeg måtte etablere et liv i Oslo, så jeg flyttet dit da jeg fullførte skolen i Sandefjord. 

Hun jobber nå i Oslo som IT-utvikler mens hun studerer design. Selv om livet i Norge har gitt stabilitet, er det vanskelig å ta tankene vekk fra krigen. Hun tenker ofte på barndomsvenninnen hjemme i Ukraina. 

– Hun vil ikke flytte vekk, men situasjonen der borte blir jo bare verre. Jeg prøver å fortelle henne at hun er velkommen her hos meg. At jeg kan hjelpe med å etablere et liv her. 

Ut i verden

Demchyna forteller at muligheten til å følge krigen direkte gjorde henne mer bekymret.

– De første årene fulgte jeg med på alle Telegram-kanalene, hvor det var nyheter og bilder om bombinger, selv i hjembyen min. 

Til slutt orket hun ikke å følge med på alt som skjedde.

– Hver dag hører jeg om en ny bombing som har skjedd, og det gjør meg gal. Hvis jeg sjekker telefonen konstant nå blir jeg stresset og redd, selv om jeg vet at jeg er trygg. Jeg føler meg noen ganger litt selvisk som ikke holder meg oppdatert på alt som skjer nå. 

– Hva er håpet ditt for Ukraina?

– Jeg håper at Ukraina kan vende seg utover, som en del av et Europa uten landegrenser. Og at engelsk kan bli en stor del av unge i Ukraina sine liv. Jeg tror det kan gi dem mange muligheter. 

For sin egen fremtid er hun optimistisk.

– Nå vil jeg ut i verden, for kanskje å kunne påvirke den gjennom teknologi. Men jeg kan se for meg å komme tilbake hit senere i livet. 

Tiden tærer

Fire år med krig har gjort at Yuliia Fefelova noen ganger kjenner på et tap av følelser.

– Jeg har blitt nummen for ting som er ille. Jeg føler meg litt apatisk noen ganger. 

Samtidig kan følelsene plutselig strømme tilbake. Hun forteller med blanke øyne. 

– Jeg blir jo stressa for pappa. 

– Hva håper du for fremtiden?

– At krigen tar slutt. Så fort som mulig.

Selv om hun har både livet sitt og fremtiden sin i Norge, mener Fefelova det er viktig for henne å kunne hjelpe Ukraina, også om det blir fred.

– Jeg vil gjerne tilbake til Ukraina og bli med å gjenoppbygge. Det tror jeg er det viktigste for fremtiden.