Studenter ved frontlinjen

– Jeg tror at Ukraina vil klare å frigjøre sine territorier i nær fremtid, og at Russland vil stoppe å terrorisere Europa, skriver Andrei Rusov.

Han er 19 år og studerer egentlig økonomi i Kharkiv, men som mange unge ukrainere er livet hans nå blitt snudd på hodet. Mellom oppdragene som soldat for den ukrainske hæren, blir han tilgjengelig gjennom kommunikasjons-appen Telegram.

– Jeg er sjokkert over fiendens brutalitet, tortur av fanger, voldtekt og drap på sivile. Det er en ting å se slike ting på internett, men noe helt annet å se det det i virkeligheten, skriver Rusov.

Soldaten mener at den russiske militære ledelsen gir ordre om å skyte sivile.

– Det er mange steder som Butsja, påstår han.

I begynnelsen av april i år ble det publisert bilder fra den ukrainske byen Butsja av lik som lå strødd i gatene. Byen hadde vært beleiret av russiske soldater. Ifølge Amnesty International har Russland flere ganger brutt med folkeretten i Ukraina, blant annet gjennom angrep på sivile, bruk av klasevåpen og angrep på skoler. Samtidig publiserte samme organisasjon en rapport i august der de hevder at ukrainske styrker har satt sivile i fare ved å etablere baser og våpensystemer i befolkede områder. Rapporten er kontroversiell og har høstet kritikk fra flere hold.

Hva savner du mest fra studentlivet før krigen?

– Jeg savner freden, vennene mine og familien min som ble tvunget til å forlate Kharkiv på grunn av konstant russisk bombing. Det er veldig vanskelig å ikke miste seg selv når hvert minutt kan bli ditt siste.

Rusov vil fortsette med studiene etter krigen. Han ønsker å bli igjen i Ukraina for å gjenoppbygge landet og ikke minst byen sin Kharkiv.

– 23. februar i år fikk jeg drømmejobben i et ukrainsk-amerikansk selskap, dagen etter startet krigen. Jeg ønsker å starte min egen bedrift, eller bli prosjektleder i fremtiden.

Ny hverdag

Ikke alle ukrainere kjemper på frontlinjen. Flere bidrar i krigsinnsatsen gjennom frivillig arbeid, som å forsyne hæren med ressurser.

– Jeg er dessverre ikke egnet for militærtjeneste på grunn av helseårsaker, men for øyeblikket jobber jeg som frivillig, sier Zaprikut Alexander.

Alexander (21) studerer statsvitenskap, men jobber også som frivillig. Han forklarer at arbeidsoppgavene blant annet innebærer å sende ressurser til frontlinjen, koordinering av militær etterretning i byen eller sjåførtjeneste for hæren.

Studenten ønsker å skildre dagliglivet under krigen, og sender over en video. På skjermen ser vi hele familien, samlet i hagen for å feire lillesøsteren sin bursdag. Samtidig som det grilles i hagen, kan man høre skudd som kontinuerlig blir avfyrt i nær avstand til den lille feiringen.

– Du venner deg til å leve under slike forhold ganske fort. Omkring den andre dagen av krigen begynte man å skjønne når man skal bry seg og ikke, legger han til.

Utdanning under angrep

Alexander forteller at gymsalen til hans nåværende universitet ble angrepet for omtrent en måned siden. Høgskolen han gikk på da han studerte dataingeniørfag er også ødelagt av russiske bomber.

– Jeg tror dette er en del av det moralske presset på sivile, utdanningsinstitusjoner har blitt ødelagt over hele landet. Den russiske hæren hadde ikke gjort dette uten ordre.

Før krigen levde Alexander det han beskriver som et normalt studentliv. Han dro på forelesninger, deltok på studentdemonstrasjoner, fester og konserter.

– Jeg savner kanskje aller mest de dagligdagse gjøremålene, som å spasere rundt på universitetsområdet, samt å besøke kjedelige lærere som jeg egentlig ikke likte så godt før, forteller han.

Alexander deler samtidig Rusov sitt pågangsmot.

– Mangelen på et normalt studentliv er nødvendig for at alle skal holde seg trygge, så jeg tenker ikke så mye på det. Vi startet med nettbasert undervisning allerede i april, påpeker han.

Er det vanskelig å følge nettbasert undervisning mens det er en krig som foregår utenfor?

– Nei, vi trenger å bevege oss fremover. Lærerne er veldig klar over situasjonen. Hvis det ikke er muligheter for å studere sender de for eksempel over læringsmateriale for selvstendige studier.m

Undervisning i bomberom

Yaryna Boychuk er administrerende direktør for Lviv Business School, en handelshøyskole som tilbyr masterprogrammer for omtrent 200 studenter hvert år. Hun forteller at de nylig mistet en av sine studenter til krigen.

– Dette er selvfølgelig veldig smertefullt for oss. På hvert eneste studieprogram har vi minst en student som kjemper i krigen, forteller hun.

Ifølge direktøren bidrar alle studentene ved skolen på en eller annen måte. Noen jobber med å samle inn ressurser til de som er i nød, andre jobber med å levere våpen og annet krigsmateriell til frontlinjen.

– Til og med på kommunikasjonssiden er det flere studenter som jobber hardt med å informere omverdenen om hva som foregår i Ukraina.

Forelesningene blir ofte avbrutt av flyalarmer, da må studentene bevege seg ned til bomberommet og vente til alarmen slutter.

– Foreleserne er tilpasningsdyktige, de pleier å sette seg ned på gulvet med studentene og fortsette undervisningen i bomberommene. Vi lærer å leve med situasjonen, det er egentlig ikke en bra ting, men det gjør at vi klarer å overleve, fortsetter Boychuk.

Psykisk helse

Da landets skoler fikk beskjed fra utdanningsdepartementet om å gjenoppstarte undervisning kun noen uker etter invasjonen, var studentene på Lviv Business School i veldig forskjellig livssituasjoner. Noen var i bomberom i Kharkiv, andre hadde flyktet til utlandet og mange var opptatt med å jobbe frivillig natt og dag.

– Det var ikke lett å møte alle disse studentene, men vi startet med å tilby studentene mental trening fra psykologer som delte verktøy for hvordan man kan håndtere sin egen psykiske helse.

Hva tenker dere om at skoler blir angrepet?

– Jeg tror Russlands strategi er å ødelegge all infrastruktur i Ukraina, ikke bare utdanningsinstitusjoner. Ingen innbyggere i et samfunn ønsker å returnere dersom skoler, helsevesen og barnehager er ødelagt. De ønsker at folk skal flykte fra landet. Akkurat nå jobber vi med strategier for hvordan vi kan hente tilbake de som har flyktet. Dersom mesteparten av ukrainske barn aldri returnerer har vi mistet fremtiden vår, sier Boychuk avslutningsvis.