Tidenes redaktørkamp

I en hel generasjon har det gått gjetord om det episke redaktørvalget i 1983. Den gangen da de store journalistiske talentene braste sammen i kanskje tidenes tøffeste batalje. Historien, slik den er fortalt, inneholder et knallhardt spill i kulissene og store overraskelser.

I dag har de lange karrierer bak seg i rikspressen, men i 1983 var de alle ferske journalister i Universitas med en drøm om å ta over redaktørstolen.

Men hva var det egentlig som skjedde under valget? Drøyt 30 år senere er personene bak den mest myteomspunne dagen i Universitas´ historie omsider klare til å fortelle alt.

På valgdagen står Jo Randen opp på morgenkvisten og tar seg en røyk. Nervene er i høyspenn. I kveld skal det avgjøres om han blir Universitas’ nye redaktør.

Fra sengekanten åler han seg inn i et par trange, hvite dongeribukser og kaver på seg en stor, tjukk setedalsgenser. Det er tidlig i desember, og været er iskaldt.

– Jeg var fersk Blindern-student og storøyd. Det var stort for meg å gå rundt på campus og jobbe i studentavisa, forteller han i dag.

Randen er 24 år og fra Mysen i Østfold. Før han ble student var han en freaker med langt hår, inspirert av hippie-bevegelsen.

Mektig støtte

Før valget har Randen forberedt en tale om hva han vil gjøre med avisen dersom han blir valgt. Hans kjernebudskap er at Universitas må være gode på nyheter. Avisen skal ikke være så ideologisk, som så mye annet på denne tiden. Han er godt forberedt til kveldens hendelser, og han lukter seier.

– Hadde jeg trodd at jeg var sjanseløs hadde jeg ikke stilt. Men jeg husker ikke om jeg var helt sikker på seier heller, forteller han.

Etter et par røyk plukker Randen med seg avisen og hopper på bussen fra Nordstrand til Blindern.

Selv om han ikke har jobbet i avisen lenge, er Randen populær i redaksjonen. Han har støtten til sittende redaktør Thomas Spence, i tillegg til den to år yngre Signy Fardal, det store journalisttalentet som i dag er sjefredaktør for Elle.

I alt består Universitas av rundt tolv redaksjonsmedlemmer, inkludert tegneren Erik Tunstad.

Men Randen vet at det ikke er nok å overbevise redaksjonen. Kandidatene må nemlig også få representantene i Studenttinget på sitt lag. Det er studentene på universitetet, som gjennom sine valgte studentpolitikere bestemmer hvem som skal bli den nye redaktøren i Universitas.

På 70-tallet førte denne modellen til rene politiske redaktørvalg der gruppen som hadde flertallet i Studenttinget sørget for at sin kandidat ble valgt. Men i 1983 er det nye tider og det har kommet en ny holdning om at dette ikke er måten valget skal gjøres på. Nå skal det velges en politisk uavhengig redaktør og studentpolitikerne i de ulike gruppene skal stemme fritt på kandidaten de ser på som mest kompetent. Det er holdningen, men er det egentlig slik?

Spillet i kulissene

Mot Randen stiller to sterke kandidater, Finn-Ove Hågensen og Sverre Strandhagen. To gutter, selvfølgelig. Hittil har kun to kvinner vært redaktører for Universitas. Den kjente kriminologen Liv Finstad i 1973 og den mindre kjente Venstre-politikeren Gunhild Ramm i 1964.

– Vi ville alle bli redaktører.

For Hågensen handler valget om å tjene penger. Han studerer statsvitenskap, og redaktørlønnen er anselig. Han går i de samme klærne alltid, olabukse og hjemmestrikket genser.

– Jeg var mer hemningsløs. Jeg ga litt mer faen enn Jo og Sverre, sier han.

Guttene er ambisiøse. De stiller som redaktørkandidater på tross av at de bare har fire måneder erfaring i avisen. Hågensen går til valg på å øke antallet utgaver, slik at avisen kan komme ut mer regelmessig. Han er imidlertid langt fra sikker på seier. Den sittende redaktøren støtter en annen.

– Det handlet om personlige likes og dislikes, sier han.

Men siden det er studentpolitikerne som bestemmer utfallet, er valget helt åpent. Og Hågensen har brukt tiden sin godt. Han har jobbet i det skjulte, bak ryggene til sine kollegaer.

– Jeg ba en av studentpolitikerne jeg kjente, om å stille spørsmål som jeg hadde forberedt meg på. Jeg skulle vise at jeg var offensiv.

Hågensen gjør en kjapp hoderegning. Medlemmene av listen Grønt Gras kommer til å stemme på Randen. Det er sikre stemmer, han kommer tross alt fra miljøbevegelsen og har bakgrunn fra Natur og ungdom, tenker han.

Stemmene til Sosialistisk Front slåss Hågensen med Strandhagen om, og det virker som om listen er delt på midten. Den store jokeren er derfor de konservative studentene i Moderat Gruppe. En betydelig liste uten klare bånd til noen av kandidatene – bortsett fra ett: Redaktøren av Radio Nova, Tore Tollersrud. Redaktøren er en god venn av Hågensen fra tiden deres sammen i studentradioen, og Tollersrud kjenner lederen av den konservative gruppen.

Ifølge Hågensen lobbet Tollersrud hardt for å få vennen sin valgt. «Dere må for faen ikke stemme på noen andre enn Finn-Ove», skal han ha sagt til vennen sin i Moderat Gruppe.

Dersom lederen av Moderat Gruppe lykkes i å svinge partipisken, er Hågensen plutselig i front.

Valget

Valget finner sted i Studenttingets lokaler i Frederikke-bygningen på Blindern. Flere titalls studentpolitikere sitter klare. Hver kandidat skal holde en appell for å overbevise Studenttinget. Deretter blir de stilt til veggs av politikerne.

Førstemann ut er Hågensen, deretter er det Randen og Strandhagen.

– Vi holdt alle gode innlegg. Vi var like kandidater med samme type erfaring, forteller Randen.

Underveis i utspørringen får Randen likevel en følelse av at politikerne i salen allerede har bestemt seg. Han merker det på spørsmålene som blir stilt.

– Da jeg var i salen, fikk jeg en følelse av at det ikke ville bli meg. Før det var jeg nervøs, men jeg følte at det var åpent, sier han.

Den samme følelsen sitter Strandhagen med. Han har langt hår, runde briller og en pipe i hånden. Bak seg har han noen sommervikariater i lokalaviser. I talen hans snakker han om at det er viktig at avisen ikke ser på universitetet som en øy adskilt fra resten av samfunnet. Strandhagen ser på redaktørstillingen som et perfekt springbrett videre i karrieren. Men under utspørringen svinner håpet.

33 år senere husker ikke Strandhagen så mye fra selve dagen, men det er særlig én ting som sitter igjen i minnet.

– Jeg var litt overrasket over resultatet. Jeg trodde kanskje at Jo var den sterkeste kandidaten og ikke at Finn-Ove skulle vinne. Jeg fikk etter hvert følelsen av at her var det et spill i kulissene som jeg ikke hadde fått med meg. Jeg drev ikke med det. Jeg var ung og naiv. Jeg fortalte Studenttinget hva jeg ønsket med avisen ¬- and that´s it. Det var kanskje litt amatørmessig, forteller han.

Og slik går det. Studentrepresentantene stemmer. Hågensen vinner valget og tar over redaktørstolen det neste året.

– Det var jævlig moro, og jeg trengte pengene, sier Hågensen, som innrømmer at det trolig var den iherdige lobbyvirksomheten som hadde båret frukter.

Redaktørens dom

Det var daværende redaktør Thomas Spence som ansatte alle de tre kandidatene til redaktørvalget. I dag forteller Spence at han synes kandidatene var dyktige journalister som var godt kvalifiserte til å ta over hans rolle.

– Hver hadde sin egenart, med ulike innfallsvinkler og ulikt engasjement. Finn-Ove var den mest hardtslående. Jo og Sverre var litt andre typer.

– Alle har gjort lange karrierer i rikspressen. Er det din fortjeneste?

– Jeg skulle ønske at jeg kunne svare et rungende ja. Men det ville nok være å ta munnen for full. Men Universitas var et godt utvekslingssted for journalister, og jeg tror jeg var med på å påvirke dette.