Allsidig kapital

Situasjon 1: Skal vi danse, en lørdagskveld: Underholdningskonseptet der en hvilken som helst kjendis (A til D) trer ut fra «komfortsonen» og over i ukjent farvann. Vi har benket oss foran TV-skjermen, og nyter synet av politikere, programledere, artister eller idrettsutøvere som har lagt seg i hardtrening for å mestre dansekunsten. «Se! Linnea Myhre bryner seg på foxtroten». «Oi! Per Heimly trakterer en salsa-tango, nesten problemfritt!».

Situasjon 2: Et nostalgisk vorspiel med gamlegjengen: Det spilles crowd pleasers og guilty pleasures. Noen setter på «Dr. S» av Klovner i kamp, folk får lættis og nesten alle kan teksten. De gode minnene strømmer på, og du er midt i refrenget når venninna di, som nettopp har fått praksisplass på Tåsen legesenter, roper inn øret ditt at hun faktisk kjenner selveste Doktor S.

– Eller Sveinung Eide, som han egentlig heter! Rapper og allmennlege, ja. Ganske kult?

Situasjon 1 og 2 har mer til felles enn å være helgeaktiviteter. «Lege og rapper» slår kanskje «blogger og selskapsdanser», men poenget er uansett det samme: Vi blir fascinert av folk med mange talenter.

Betegnelsen «renessansemenneske» blir ofte kastet ut om personer som ikke bare holder på med mye forskjellig, men som i tillegg gjør det bra innenfor hvert enkelt område. Ta stortingsrepresentant for Høyre, Kristin Vinje, som i tillegg til å være toppolitiker også har en doktorgrad i kjemi. Eller Jo Nesbø, som ikke bare er bestselgende forfatter, men også fotballtalent, siviløkonom og musiker. Eller lege, musiker og skuespiller Anders Danielsen Lie, kjent fra filmer som Reprise og Oslo 31. august.

Stilt overfor personer med slike doble – eller triple karrierer, føles det nesten fattigslig bare å holde på med én mastergrad, eller konsentrere seg fullt om sin nye jobb som skuespiller, jurist eller biolog. Er vi på vei mot en ny standard for suksess når vi tar med i beregningen at det finnes mennesker som utmerker seg innenfor ikke ett, men flere felt? Må alle strebe etter å bli renessansemennesker for å kunne kalle oss vellykket?

Til tross for at multitalenter har et snev av guddommelighet over seg, er Norge heldigvis så lite og så demokratisk at det ikke er vanskelig å slå av en prat, selv med «de beste blant oss». Sveinung Eide, for eksempel, som til tross for fulltidsjobben som fastlege fremdeles holder koken med Klovner i kamp, får sin egen tilværelse til å høres nokså udramatisk ut.

– Jeg spilte piano da jeg var liten, og da vi ble ungdom begynte vi å interessere oss for rap, graffiti, og kule klær fra Amerika. Jeg var flink på skolen og fikk gode karakterer. Da jeg skulle velge utdanning, falt valget mer eller mindre tilfeldig på medisin. Jeg tenkte at det kunne være fint å hjelpe mennesker, sier han.

Eide vet ikke hvordan man blir allsidig. Han mener det bare er tilfeldig at han selv ble interessert i flere ting, og har aldri følt at han har måttet gjøre noen prioritering.

– Da jeg gikk på medisin syntes jeg heller det var rart med de studentene som satt med nesa i boka hver kveld og bare leste. Det finnes leger som bruker hele livet sitt på jobben. Plutselig er man pensjonist og kjenner nesten ikke sine egne barn fordi man har jobbet så mye. Jeg vil ikke bruke opp livet mitt på bare én ting.

Å satse alt på ett kort er heller ikke noe Lise Klaveness har gjort. Den tidligere fotballspilleren på kvinnelandslaget, nåværende fotballeksperten på TV og advokaten mener selv hun kombinerer juss- og fotballverden ganske bra.

– Jeg har alltid vært glad i å bevege kroppen, samtidig som jeg alltid har villet få meg en utdannelse. Livet mitt er hektisk, men da jeg leste juspensum på lesesalen var det en fordel at jeg måtte gå på trening, i stedet for å sitte og lese til langt på natt.

Klaveness erkjenner at mennesker er forskjellige, men hun kunne aldri holdt seg til bare én ting. Hun er helt avhengig av å eksistere i begge verdener samtidig.

– Når det er mye stress, og man føler seg liten på jobb, er det utrolig deilig å kunne avreagere på fotballbanen. Min måte å satse hundre prosent på, er ved å flere ting samtidig. Det året jeg var fotballspiller på heltid var det noe som manglet. Advokatlivet er stillesittende. Fotball er det motsatte, men byr derimot ikke på de største analytiske utfordringene.

Allsidighet i form av flere parallelle karrierer er definitivt unntaket heller enn regelen. Faktisk har det moderne multitalent et nokså spesifikt historisk opphav. Før «renessansemennesket» dukket opp på 1400-tallet, holdt folk seg stort sett til én ting.

På 1400-tallet skjer en bevegelse fra en lukket til en uendelig åpen verden. Frem til da var det bare teologene som hadde søkt overblikket fordi Gud var overalt. Colombus, Vasco da Gama, og Ferdinand Magellan legger ut på jordomseilinger, og oppdager Afrika og Amerika. De utforsker verden, helt uten inndelinger og båser som man hadde arbeidet med tidligere.

Leonardo Da Vinci regnes gjerne som selve erkeeksempelet på renessansemennesket. Han malte, tegnet, var arkitekt og spesialist i å lage festlige opptog for folket. Han var også en utmerket luttspiller.

En utmerket luttspiller er også Per Holck, lege og professor i anatomi. Ved siden av legeyrket har han virket som arkeolog og skrevet en rekke bøker om kulturhistorie. Likevel har han aldri fått høre at han er et renessansemenneske.

– Hvorfor har du ikke slått deg til ro med å være god på én ting?

– Det vet jeg ikke, men jeg får svare som leger gjerne gjør, at det er genetisk. Jeg har utvilsomt arvet kunst- og musikkinteressen fra mine foreldre. Jeg skulle gjerne ha blitt kalt et renessansemenneske, men dessverre er nok mine interesser alt for gammeldagse til at noen blir imponert.

Selv om Per Holck forholder seg ydmyk til muligheten for at han er et renessansemenneske, er det ikke hvilke karrierer man kombinerer, så mye som at man gjør det, mener professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo, Trond Berg Eriksen.

– Det er klart vi blir begeistret når folk har peiling på mange ulike områder. Det er fordi det er så sjeldent, en kuriositet!

Beundringen er likevel ganske overfladisk, mener han. Den speiler verken det vi ser på som ettertraktet i arbeidslivet, eller måten kunnskap segregeres på. I arbeidslivet må man være spesialist.

– Noe har gått tapt ved dagens spesialisering av kunnskap. Selv har jeg sittet i en rekke ansettelseskomiteer, ved forskjellige høyskoler, universiteter og organisasjoner, og vi ser alltid etter de som har bredest bakgrunn.

– Renessansemennesket er etterspurt?

– Ja. Vi fatter nesten ikke den typen selvtillit som renessansemennesket gir inntrykk av å forvalte.

– De menneskene du nevner har gått veldig langt, og har kanskje flere karrierer som alle er betalte, sier professor i sosiologi Lise Kjølsrød ved UiO. Hun har blant annet skrevet om spesialisert lek, hvor folk som har en hobby forfølger den gjennom mange år og ender opp som veldig kunnskapsrike og dyptpløyende.

– Vi lever i et nokså velstående samfunn. Det innebærer at folk har både tid og råd til å holde på med flere ting samtidig. Hvis du har en jobb der du ofte er på forretningsreise kan du for eksempel gå innom antikvariater når du er i utlandet.

Les også: Med skjeletter i skapet

– Er vi som ikke sjonglerer flere karrierer på samme tid for underpresterende slappfisker å regne?

– Ikke på noen måte! Mange investerer like mye krefter og engasjement i bare én ting. Man jobber like hardt og anstrenger seg like mye som multitalentene, men får bare ikke demonstrert like mange forskjellige spesialiteter