4-ever

Plutselig er det bare de to. Henning Ødemark holder armene om Heidi Degnes, ser på henne, smiler.

– Det blir fint.

– Ja, det blir veldig fint.

Hun gjentar ordene, like lavt som ham, mens hun lener kroppen framover og pakkes inn i favnen hans. De vugger forsiktig fra side til side før de igjen ser på hverandre, kysser, og Heidi sier begeistret «Åh» idet Henning løfter henne opp og hun mister bakkekontakten.

Så kommer resten av verden tilbake. Lyden av blitzen, den kalde luften som farger nesetippene røde, og podiet i det lille kapellet, der de står, dypt inne i skogen i Hurdal, noen kilometer fra stedet de første gang møttes tre år tilbake. Mil fra toromsleiligheten på Kringsjå og studiene på Blindern, men veldig nærme en ny fase i livet. Den de skal love vil vare for alltid en dag i juli neste år. Da er de begge 24 år. Med en statistikk som forteller at gjennomsnittsalderen for førstegangsgifte er på 33 år for menn og 30 år for kvinner, er det ungt. At de er studenter er enda mer spesielt. Demograf og professor i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Oslo (UiO), Øystein Kravdal, forteller at den generelle trenden er at studenter ikke inngår så mye samliv – uansett hvilken form. Høyt utdannede gifter seg senere i livet enn lavt utdannede.

– Mange vil ikke binde seg mens de er under utdanning og har stor omgangskrets med flere potensielle partnere å velge mellom. Dersom studenter etablerer seg er det snakk om samboerskap. De har ikke barn, ikke råd til å gifte seg og det er ikke lenger viktig at kirka forventer ekteskap, sier Kravdal.

Sosiolog Tone Schou Wetlesen ved UiO vektlegger kjønns- og utdanningsrevolusjonen.

– Giftemålet er ikke lenger en nødvendig inngang til voksenlivet for kvinner. De med lavere utdanning kommer fortere i jobb og slik føler seg fortere klare for ekteskap, forklarer hun.

I bygget ved siden av Chateu Neuf, ikledd samme gjenkjennelige mursteinsklosser, er parallellen student og giftemål ikke like fremmed. En masterstudent som selv er gift forteller at over halvparten i hans kull ved Menighetsfakultetet har inngått ekteskap, og at flere har planer om det. Men da Universitas ønsker å snakke med de gifteklare er det ikke så mange som vil stille opp. Utenom Ellen Schiøtt. Hun er gifteklar, men har ingen å gifte seg med.

– Jeg var klar da jeg var 18 år, nå er jeg 28 år og ennå ikke gift. Men jeg har vært forlovet. Hvis man finner den man vil gifte seg med skjønner jeg ikke hvorfor man skal vente, sier hun.

Ellen tror det er delte meninger om samboerskap før giftemål blant Menighetsfakultetets studenter. Selv synes hun det er greit hvis man er forlovet. Hun roper på en venninne som har en bror som gifter seg til sommeren.

– Jeg ville ikke flyttet sammen før jeg giftet meg. Det har jeg et veldig konservativt syn på, sier venninnen.

– Er det ikke litt skummelt å gifte seg med noen man ikke har prøvd å bo sammen med?

– Jeg tror at hvis man elsker en person så høyt at man velger å gifte seg, vil man også fint klare å bo sammen, svarer hun.

– Ja, da får vi se, da.

Ekspeditøren i Brudebutikken Oslo AS drar fra forhenget.

– Åh, nå var du fin, Heidi.

Pia Merete Tunhøvd ser med en viss misunnelse i blikket på venninnen som er forvandlet til brud anno 2007 med klare trekk til moten for 200 år siden.

– Jeg tror den er veldig, veldig din type, supplerer ekspeditøren.

Heidi ser på dem begge, så i speilet. Snur seg fra side til side i takt med en neddempet Katie Melua.

– Den var det. Men det var litt uvant også da.

Hun skjærer en grimase til Pia Merete som knipser med kamera, og svinger på slepet før hun sendes noe motvillig inn i prøverommet etter ekspeditørens iver i å få prøvd flere kjoler før stengetid.

– Vi har jo pushet veldig på henne da, forteller Pia Merete, mens Heidi tar på seg enda en romantisk blondedekorert kjole.

– «Kom igjen da Heidi, vi vil i bryllup!»

Venninnen ler og modererer historien.

– Det er bare veldig koselig. Det er på en måte ungt, men det er greit. Det blir garantert dem. De passer veldig bra sammen.

Og akkurat det har Heidi og Henning skjønt også. De passer veldig bra sammen.

– Det var ingen tvil om at det er Henning jeg skulle gifte meg med, og da er det ikke for tidlig. Er det virkelig så få studenter som gifter seg?

Heidi og Henning sitter på en av Blinderns kaffebarer. Det er enda noen dager til bildøren smeller igjen utenfor Skrukkelia kapell og de for første gang sammen trasker opp mot den svarte trebygningen som garantert vil versere i bakgrunnen på en del fremtidige fotografier. På ringfingrene skinner det i gull.

– Å gifte seg er en voksen handling, men jeg tror det er mer livssituasjonen ellers som former hvor voksen en føler seg. Gifter man seg som student blir nok studietiden ganske lik sånn den var før man giftet seg, sier Henning og ser bort på Heidi.

Paret har bodd sammen i to år, det siste året på Kringsjå. Studentbyen som kanskje rommer deres første ektebolig. Sosiolog Wetlesen mener samboerskapets økte utbredelse er en av grunnene til at mange studenter venter med å gifte seg.

– Hvorfor var ikke samboerskap nok?

– Jeg har ikke vært i tvil om at jeg skal dele resten av livet med Heidi før forlovelsen, men likevel blir det en ekstrabekreftelse. Samtidig viser man det mer for andre, svarer Henning.

Heidi utdyper:

– Man bekrefter kjærligheten overfor seg selv og samfunnet. Troskapsløftet innebærer at man inntar et mer forpliktende ansvar, samtidig som løftet skaper trygghet og stabilitet gjennom en dypere kjærlighetserklæring, sier hun.

– I det store og det hele tror jeg ikke det er så mye som blir forandret ved at man gifter seg. Synet andre har på oss vil nok endre seg mer enn hvordan vi opplever vår hverdag, mener Henning.

På det får han samtykke fra et allerede gifteerfarent studentpar. Rundt samme tiden som Heidi svarte ja på spørsmål om hun ville bli Hennings ektemake under en klatretur i august, kunne Margit Ims og Sigbjørn Hjelmbrekke feire ett års bryllupsdag.

– Mange tenker at det er så drastisk å gifte seg, men det er det ikke for meg, sier Margit, og forklarer at den vanlige pakken med jobb, barn og hus fremdeles mangler.

– Det virker kanskje fjernt for dem som ennå ikke har funnet den man vil dele resten av livet med. Men jeg vet at Sigbjørn kommer til å være en del av fremtiden, og ellers er alt rundt veldig åpent, fortsetter hun og åpner nederste skuff i loftleilighetens kommode.

Etter en stund finner hun det hun leter etter.

– Jeg føler jo at det å gifte seg blir noe mer enn at man bare skal leve sammen. Selve bryllupet samler og knytter familiene sammen, samtidig som man starter noe eget.

Margit forklarer at det ikke er det som blir trukket fram i kommersielle sammenhenger ved bryllupsfeiringen som vil bli stående for ettertiden, heller det som ble sagt i talene.

– Det er fint å få satt ord på det man føler for hverandre også foran andre. Skulle det komme dager som ikke er like lyse har man vitner til å bekrefte ting man selv kanskje glemmer, sier hun.

Selv om de ikke vil tilegne giftemålet noen store forandringer for livsførselen, er det en ting som fremdeles føles nytt. Tituleringen.

– Det er jo gøy å si da. Kone. «Nå skal jeg ete middag med kona», sier Sigbjørn

– Men det er litt rart også. Jeg tror ikke det gjør så mye med en som person å bli kone eller ektemann, men heller hvordan man framstår for omgivelsene, legger Margit til.

Hun bretter ut det hun fant i kommoden – mappa med bryllupsbildene. Små kvadrater med et bunadskledd par tett omslynget kommer til syne.

– De kommer vel opp på veggen en gang, men skal jeg gi et tips til vordende brudepar, må det være å ikke kopiere opp firkantede brudebilder. Det er umulig å finne passende ramme til, sier Margit og ler.

Sigbjørn kremter og poengterer at de sikkert hadde klart å få de på veggen, hvis de virkelig hadde prøvd. Det er ikke så lenge siden takkekortene ble postlagt heller.

I kapellet i Hurdal hvor 118 mennesker får plass hvis de sitter tett nok, har Heidi begynt å synge.

– Er det Mendelson du mener?

Henning ser på sin kjære når hun igjen er seg selv og ikke lenger orgelet som skal tonsette turen nedover kirkegulvet.

– Jeg kjenner den bare som du-duttu-du, du-duttu-du, fortsetter Heidi, før begge ler og Henning drar Heidi inntil seg.

– Men vi må øve. Vi klarer ikke gå i takt!

Heidi tar tak i armen på sin kommende mann.

– Han har jo så lange ben, og jeg så små. Det kan jo nesten ikke gå bra.

Men de prøver. Og plutselig er det bare de to igjen, arm i arm med alvorstunge skritt. Henning blir spak i stemmen:

– Får bare håpe vi klarer å være ordentlig til stede og nyte øyeblikket. Det er jo bare den ene gangen.